Julesalg

Det er på tide å tenke julegaver. Jeg har noen kombinasjoner igjen av bok pluss bilde som jeg selger på billigsalg. Boka er min retrospektive monografi "I Am Standing Here To See", bildet er et originalbilde i begrenset opplag på kunstpapir.

Boka er selvfølgelig signert, bildet er nummerert og signert og kommer med et eget garantisertifikat.

Jeg har tre motiver: "Broken Centerline", "Vinter" og "Gimsøybrua". Formatet er ca A4.

"Broken Centerline" er håndkolorert print, opplag 15. Jeg har ti eksemplarer, pluss ett A.P. (artist´s proof). Pris bok + bilde kun kr 1 200.

"Vinter" har også opplag 15, og jeg har ti eks. pluss ett A.P. Pris bok + bilde kun kr 1 200.

"Gimsøybrua" har jeg kun ett eks. igjen av (opplag 10). Pris bok + bilde kr 1 900.

Boka alene koster 395,00. Fri frakt i hele desember. Send mail til mail@mortenloberg.no.

Gi meg en rider!

Rider er et engelsk ord som beskriver en artists liste over ønsker og krav i forbindelse med en framføring. Rideren er et tillegg i kontrakten som inngås med arrangøren.

Etter flere år med mye aktivitet i form av utstillinger, foredrag, presentasjoner og lignende har jeg opplevd min andel av uforutsette feil, amatørmessig håndtering, opphavsrettsbrudd, tekniske feil og annet dill. Alt fra tragisk dårlig visuell profil, skandaløst dårlig trykk, feil tekst – og at noen «glemte» å sende ut invitasjoner.

Noen feil kan rettes opp i ettertid, andre ganger er det lite å gjøre. Spist er spist, og det er gjerne fåfengt å lage bråk etterpå, annet enn for å få ut damp. Det fører sjelden til annet enn dårlig stemning og endrer ikke på hva det enn var som ikke fungerte. 

Alt av «mishaps» er ikke like alvorlig og jeg er ikke mer selvhøytidelig enn at litt smårusk kan passere. Noe kan jo også fikses der og da. Men noen forutsetninger må være på plass. Jeg må få meg en rider.

For en del år siden opplevde jeg at ett av bildene mine var trykt opp ned i en katalog for en samleutstilling jeg var en del av. Første punkt i rideren er det derfor litt snert i: Bilder skal ikke vises opp ned!

Forøvrig: Ikke føkk opp bildene mine! Andre punkt i rideren: Bildene skal ikke beskjæres og det skal ikke legges tekst eller andre elementer i bildeflaten, med mindre jeg har godkjent det.

På en utstilling nylig hadde noen endret introduksjonsteksten som jeg på forhånd hadde sendt til arrangøren, på deres forespørsel. Tillegget var noe de hadde funnet på nettet, men det var fullstendig irrelevant for den aktuelle utstillingen, og ingen spurte meg. Flere besøkende klødde seg i hodet under åpningen siden introduksjonen åpenbart ikke samsvarte med bildene. Vi fikk jo rettet opp dette, men vernissasjen gikk jo med til å forklare at dette var feil. Punkt tre på rideren: Ikke kødd med teksten! Introduksjonstekst, beskrivelse eller annet jeg har formidlet til arrangør kan ikke endres uten min godkjenning.

Søndagen i åpningshelgen ble utstillingen uten varsel stengt for besøkende fordi lokalet var utleid til et privat konfirmasjonsselskap – altså en av de presumptivt best besøkte dagene. Du må jo være synsk for å forutse slikt, og siden jeg ikke er synsk må punkt fire i rideren være: Utstillingen kan ikke stenges på grunn av private arrangementer i normal åpningstid i utstillingsperioden! 

Jeg har ingen ting i mot lokale kunstforeninger på mindre steder og jeg synes det er fint med kunst- og kulturtilbud over alt i landet. Jeg setter pris på velvilligheten og frivilligheten som preger denne virksomheten. Men det kan samtidig også være veldig amatørmessig. Jeg har sett plakater som ikke ligner grisen fordi den visuelle profilen snekres sammen av noen som ikke vet noen verdens ting om design. Det er neppe praktisk mulig å kreve at mindre, lokale arrangører engasjerer en designer, men femte punkt på rideren må være at man fortrinnsvis får noen proffe mennesker til å fikse dette, eller at jeg skal godkjenne resultatet.

Plakat laget av profesjonell designer og plakat snekret sammen på kjøkkenbenken av en ikke-designer.

Jeg vil se prøvetrykk! Det absolutt værste jeg har opplevd i moderne tid var da magasinet Fotografi skulle slå på stortromma og presentere meg og mine bilder over 10, 12 sider i 2021, som jo er kjempehyggelig og noe jeg hadde sett fram til. Men så var altså trykken så katastrofalt dårlig at det knapt var mulig å se hva motivene var. Kvalitetskontrollen må ha vært fullstendig fraværende, men både trykkeriet og redaksjonen toet sine hender. Det er forbudt å presentere fotografier på en krenkende måte (lov om opphavsrett til åndsverk, § 5), så jeg burde nok ha krevd klekkelig erstatning.

Originalbilde slik det skal se ut.

Samme bilde trykket i Fotografi nr. 2, 2021. Skandaløst dårlig trykk og en helt hodeløs kardinalfeil å presentere bildet over to sider slik at hovedmotivet forsvinner i midtskjøten.

Jeg vil ha trådløs mic. Når jeg holder foredrag foretrekker jeg å ha hendene fri og kunne bevege meg fritt. Jeg må jo uansett betjene projektoren og med en håndholdt mikrofon blir jeg tidvis «bundet» på begge hender, pluss at jeg hele tiden må passe på å holde mikrofonen i riktig avstand fra munnen. Har ikke trådløs mic? Så skaff en.

Skal bildene mine projiseres skal det skje på lerret eller hvit vegg. Dette punktet kan virke søkt og unødvendig, men jeg har altså nylig opplevd å se bildene mine projisert på en murvegg hvor struktur, ujevnheter og tydelige spor etter forskalingsbordene syntes mye bedre enn de minimalistiske elementene som ofte er fremtredende i mine bilder.

Bilde projisert på murvegg i kulturhuset Dox+ i Praha…

…og bildet slik det skal se ut.

Siste punkt på rideren: En kald øl etterpå! Neida, det var tull. Altså ikke noe krav, men ved nærmere ettertanke: Ja takk!

Sorthvitt mørkerom «old school»

Det er altså sånn at jeg liker veldig godt å holde kurs i noe jeg kan, for noen som ønsker å lære. Og gammaldags mørkerom er noe jeg kan veldig godt. Ekte «silver print», klassisk fotohåndtverk.

Jeg framkalte min først film og laget mine første bilder i mørkerom for godt over 50 år siden, og arbeider fremdeles med film, fotopapir, fremkaller og fiks – selv om jeg også fotografer mye digitalt.

Fotografering på film og lage bilder på gamlemåten i mørkerommet, er på vei tilbake. Bildet som langsomt kommer til syne i fremkallerskåla opplever en ny renessanse (tenk at det faktisk er metallisk sølv på papir!). Men det er ikke så lett å søke hjelp og råd, det er jo ingen som kan dette lenger.

Jo, jeg kan! Derfor arrangerer jeg kurs i sorthvitt mørkerom – «old school». Det skjer i mitt eget mørkerom og hyggelige kurslokaler på Frysja kunstnersenter i Oslo over en helg 4. og 5. november. Antall deltagere er begrenset til maks fem for at alle skal få prøve seg og samtidig kunne se godt når jeg viser praktiske håndgrep i mørkerommet.

Og siden mørkerommet er, ja; mørkt, trenger vi pauser og god forpleining i form av velsmakende lunsjer (som er inkludert i kursavgiften). Det skader jo ikke med en trivelig ramme siden det er helg.

Fullstendige opplysninger her: https://www.kursfabrikken.no/%ef%bb%bfsorthvitt-morkerom-old%20school/

Workshop i print

I høst holder jeg blant annet workshop i printing, altså hvordan få best mulig print på papir – fortrinnsvis kunstpapir – fra et digitalt bilde. Min erfaring er at veldig mange sliter med dette og opplever at bildet på papiret ikke gjengir det du ser på skjermen riktig.

Kanskje blir bildet for lyst eller for mørkt, eller det får et fargestikk. Disse tingene løser vi ikke ved å dra i kurver i bildebehandlingsprogrammet og bruke masse papir, men ganske enkelt ved å fargekalibrere skjermen og bruke riktige fargeprofiler når vi «bestiller» en print fra datamaskinen.

Vel så viktig er valg av passende papir. Ikke for å skryte (eller jo, for å skryte): Dette er noe jeg kan – ikke alt – men veldig mye om. At jeg har brukt mye tid på å få skikk på print betyr ikke at teknikken er noe mål i seg selv, men det er verktøyet vi bruker for å få det resultatet vi ønsker. Litt som å lære skriveteknikker for å skrive bedre.

Det er altså viktig å få det tekniske på plass og jeg prøver å lære bort dette på en måte hvor vi favner det vesentligste, det som sikrer deg riktig utgang fra hoppkanten. Deretter ser vi på forskjellige papirkvaliteter, og det er et vell av blant annet kunstpapirer der ute. Noen har struktur, andre er helt slette. Noen er varmgule, noen er kritthvite – og mange ligger midt i mellom. Noe av det mest spennende med å printe selv er å finne riktig papir, til akkurat det bildet! Og så er det innmari kult å printe store bilder – når alt stemmer.

Jeg trives veldig godt med å lære bort noe jeg kan, til noen som ønsker å bli bedre. Særlig i mitt eget studio og hyggelige kurslokaler på Frysja kunstnersenter i Oslo, og med god forpleining i form av gode avbrekk og velsmakende lunsjer. Det skader jo ikke med en trivelig ramme rundt det å lære noe som fortoner seg vanskelig for mange.

Printkurset 1. og 2. november er tilnærmet fulltegnet, men det er i hvert fall en ledig plass igjen.

http://www.kursfabrikken.no/fine-art-masterclass-printing-workshop/

Dette «noe» – igjen

For litt siden skrev jeg om hvordan enkelte bilder – som ikke nødvendigvis er kunst – kan ha en underliggende estetisk eller taktil kvalitet som hever det til noe mer enn et vanlig og alminnelig bilde. Dette litt udefinerbare «noe», som kan gjøre bildet spesielt.

Mange leste og flere kommenterte denne posten på bloggen min og på Facebook. Noen stilte spørsmålet om det er så viktig om det er kunst eller ikke hvis bildet har denne udefinerbare kvaliteten av noe.

Svaret er nei, men ja. Jeg synes i hvert fall at det er viktig. Hvis jeg skal stille ut (jeg stiller bare ut bilder jeg regner som kunst), så vil jeg nødig gå i fella og vise noe som ikke er kunst.

Samtidig er det jo ikke noe i veien for å nyte pene og estetisk vakre bilder, uavhengig av om det regnes som kunst eller ikke. Noen av de bildene jeg husker godt fra min pure ungdom er Normanns postkort. Postkortene fanget det norske i et vakkert og kodifisert bildespråk. Med kodifisert mener jeg at postkortene var bygget rundt en velprøvd lest når det gjaldt komposisjon, fargebruk – og innhold. Men selv om bildespråket var forutsigbart (og har gitt opphav til den lett nedsettende betegnelsen postkortbilder), hadde mange av postkortene en nasjonalromantisk atmosfære som kunne være nesten ufattbar vakker. Det er kanskje ikke så langt sprang fra de beste postkortene til «Brudeferden i Hardanger»?

For at et bilde skal være kunst må det formidle noe substansielt. Det må ha kraft og mening. Det må formidle noe som relaterer seg til våre erfaringer som mennesker. Bildet må bringe oss til ny erkjennelse – eller til randen av ny erkjennelse.

En solnedgang er et dårlig utgangspunkt. Kan du tenke deg noe mer forslitt vakkert enn en solnedgang! Å fotografere en solnedgang i farger, og gjøre det til kunst, er en lang ball. Så det var vel like mye for å prøve ut mitt hjemmelagde pinholekamera for 126-film (også kalt Instamatic-film siden den ble brukt i Kodaks Instamatic-kameraer på 1960-tallet) at jeg satte det opp på en takterrasse på Santorini i Egeerhavet – og eksponerte noen bilder. Ikke for det, når man eksperimenterer litt på denne måten vet man jo aldri hva som kommer ut av det, nesten uansett hva motivet er. Men da filmen var fremkalt ble den bare liggende, til jeg en dag i et plutselig innfall fant ut at jeg ville skanne noen av negativene og se hva som «bodde» i bildene. Det første som slo meg var de litt kornete, uperfekte fargeovergangene i himmelen. Da jeg printet ut bildet på et kunstpapir med struktur i overflaten, så jeg at dette passet veldig fint til motivet. Og det var vel da jeg for alvor ble oppmerksom på den mørke åsryggen som ligger som en diagonal linje i forgrunnen. Da jeg lysnet sjøen litt og fikk fremhevet linja som markerer overgangen mellom det mørke fjellet og sjøen bak, ble det plutselig mer spenn i bildeflaten. Jeg midtstiller ofte hovedmotivet når jeg ønsker et harmonisk, nesten statisk, uttrykk. Sola er således midt i bildet, stikk i strid med alle regler om bildekomposisjon, men den diagonale linja fungerer som en motvekt og «løfter» bildet. Og plutselig var den der, denne følelsen av dette noe som gjør bildet til noe mer enn bare et vakkert bilde av en vakker solnedgang. Etter å ha hatt det hengende på veggen et års tid er jeg blitt enig med meg selv om at; ja, bildet har en stillfaren kraft, noe substansielt, noe som varer.

Og husk; det er så tynt, lyset. Dette kretser mitt hode stadig rundt. 

Dette «noe»

Noen bilder kan ha taktile, estetiske kvaliteter som påvirker hvordan vi «leser» bildet, og som hever vår opplevelse av det. Det kan være et spesielt lys, en atmosfære, en komposisjonsmessig detalj eller annet som løfter et ellers kanskje alminnelig bilde til noe spesielt, som kan være vanskelig å forklare, men som bidrar til at bildet lever – over tid. Kanskje er motivet litt for banalt, eller litt for estetisk komfortabelt, til at det er et kunstverk i seg selv, men som altså har dette litt udefinerbare «noe» i seg som gjør det spesielt allikevel.

Dette fenomenet – om jeg kan kalle det det – er nok ikke unikt for fotografiet (eller billedkunsten for den del). Vi kan oppleve det samme innenfor for eksempel musikk. Et musikkstykke kan, som vi alle vet, fremføres med en klang eller en fortolkningsmessig detalj som hever fremførelsen fra noe fint til noe helt spesielt. Når noen solister blir større og viktigere enn andre har det ofte med denne evnen til å «fargelegge» et ellers kjent musikkverk (som sikkert også kan fremføres dørgende kjedelig). Og forskjellige artister, alle med sitt særpreg, kan tolke andres tekster og melodier på helt nye måter. Programserien «Hver gang vi møtes» på TV2, hvor artister tolker hverandres sanger, har mange eksempler på hvordan en helt ny dimensjon oppstår. Og når det gjelder lyrikk; små språklige grep kan gjøre et dikt helt unikt, og gi det uante, nesten himmelstormende dimensjoner.

Det hender jeg opplever at et ganske alminnelig motiv, som en vakker solnedgang, kan få en slik ekstra dimensjon på grunn av ofte små, unseelige detaljer. Jeg griper meg i å bli nesten litt overveldet av det, fordi det er uventet og fordi virkningen holder seg over tid. Hvis det ikke bare er et blaff med en gang du ser bildet første gang må det altså, fremdeles i mine øyne, være en kvalitet i dette «ekstra», som tilfører noe – enten på det estetiske plan eller i beste fall; kunstnerisk verdi.

Noen slike bilder har fulgt meg i 50 år. Jeg blir aldri lei de, til tross for at motivene er hverdagslige inntil det banale. Og siden jeg har de på veggen, ser jeg på de hver dag, like fascinert av dette «noe» som jeg alltid har vært.

En gutt går på en gangvei under noen trær ut mot stranden. Han ser tilfeldigvis ut mot siden da broren hans, altså meg, trykker på utløseren på sitt Pentax Spotmatic speilreflekskamera. Den venstre foten er i steget, bildet er fotografert i akkurat riktig øyeblikk. Jeg hadde akkurat fylt 17 år og vi var på vei ut på Domkirkeodden på Hamar for å bade, en varm, fin sommerdag i 1970.

På denne tiden solgte jeg nå og da bilder til bruk i lokalavisa Hamar Stiftstidende. Jeg laget bildet i avisas mørkerom, som var utstyrt med et Leitz Focomat IIc forstørrelsesapparat. Avisa hadde ikke offset-trykk ennå, så det ble laget klisjéer for å kunne trykke bilder. Bildet måtte ha høy kontrast for å bli best mulig på trykk, så avisa var storforbruker av Agfa fotopapir, kontrastgradasjon «hard». Skyggene ble sorte, og mye av høylysene helt hvite.

Dette er etter alle solemerker feil for dette motivet. Allikevel fungerer det på en måte jeg vanskelig kan forklare. Jeg har prøvd å lage en ny forstørrelse, men får meg liksom ikke til å dra opp kontrasten så mye at detaljene i høylyset brenner ut. Ikke vil jeg lage det særlig stort heller, for det kler et lite format rundt ca 13 x 18 cm.  Så jeg vender tilbake til bildet jeg laget i 1970. Kanskje er det sommerlyset i kombinasjon med høy kontrast som gir en spesiell atmosfære. Vi ser at det er sommer, kjenner at det er varmt. Ingen ting haster. Jeg sier ikke at bildet er et kunstverk, men for meg har det en særpreget kvalitet, som – for alt jeg vet – jeg er alene om å oppleve. Men altså dette «noe».

Nok en vakker sommerdag, juni 1971. Tre personer på tur i fjellet har satt seg i solveggen for å nyte nistepakka. Det var ennå noen snøflekker igjen i fjellet og været var overskyet, men av og til tittet sola fram i korte øyeblikk. Det tette, lyse skylaget virket som en gedigen refleksskjerm og modellerte det direkte sollyset på en utrolig fin måte, som gir dette bildet en veldig harmonisk og fin atmosfære. Gråtonevalørene danser lett og lyst mot deg, med disse umiskjennelige, myke god-sjatteringene et bilde kunne ha i sorthvittfilmens dager – en dag da alt stemte. Heller ikke dette bildet er nødvendigvis et kunstverk, men det slipper aldri helt taket i meg heller. Dette merkelige, dette «noe».

Julekort 2022

I mange år har jeg valgt bilde til julekortet mitt blant bilder jeg har fotografert på film i løpet av året som har gått. Men nå har det seg slik at jeg de siste årene har fotografert veldig lite på film, så tilfanget av aktuelle bilder til årets julekort blir jo stadig mindre. Tradisjonen med at dette skal være laget på gamlemåten i mørkerom har jeg jo lyst til å holde fast ved så derfor ser jeg nå 50 år tilbake i tiden når jeg velger bilde.

Monsterkulda biter seg fast, heter det i dag hvis det er ti kuldegrader noen dager i strekk. Da jeg vokste opp på Hamar var det ofte 20 kuldegrader i dagevis både før og etter jul. Det skjer sjelden i våre dager.

Kuldegradene og frostrøyken over Mjøsa før den frøs til kunne gi et hustrig klima på Hamar i desember, men i 1972 hadde jeg bestemt meg for å fotografere julegatene i sentrum. Jeg rigget meg til en kveld med mitt Nikon speilreflekskamera og stativ og tok flere bilder med stadig kaldere fingre. Så kom jeg på at jeg skulle ta noen bilder på frihånd og lang eksponeringstid, hvor jeg beveget kameraet i fotograferingsøyeblikket slik at julelys og billys avtegnet seg som abstrakte streker på filmen – en effekt som kalles bevegelsesuskarphet.

Jeg merket vel ikke så mye til kulda så lenge jeg var ivrig opptatt med å fotografere. Da jeg var ferdig var det bare å få på seg polvottene igjen, i håp om at jeg ikke hadde forfrosset fingrene, og komme seg hjem og inn i varmen. Jeg har frosset meg til mange bilder opp gjennom årene. Akkurat dette bildet er nøyaktig 50 år gammelt nå i desember.

(Årets bilde er fotografert på Ilford FP4 film med et Nikon F speilreflekskamera med Nikkor 105 mm objektiv. Bildet er laget i mørkerom (bildene under) på Agfa barytt fotopapir i et opplag på 60 eksemplarer).

Åstedsundersøkelser vises i Kunstmuseet NordTrøndelag

I morgen, lørdag 5. november, åpner jeg utstillingen «Åstedsundersøkelser» i Namsos kunstforening/Kunstmuseet NordTrøndelag. Det vil si, det er ikke jeg som åpner, men Namsos tidligere sykehusdirektør Arne Flaat.

«Åstedsundersøkelser» er et kunstprosjekt med utgangspunkt i flyhavarier. Jeg har klinisk fotografert små vrakdeler fra havarerte fly, og sammenstilt disse bildene med rent registrerende bilder av åstedene. Altså en slags kunstnerisk og visuell havarirapport.

Da jeg var i Namsos i høst som årets Namdalen-stipendiat i regi av Namsos kunstforening, ble jeg spurt om å holde et foredrag i Namsos Rotary om mitt arbeid, og der viste jeg blant annet noen bilder fra prosjektet «Åstedsundersøkelser». Etterpå sa lederen for foreningen at det var en kar til stede som hun gjerne ville jeg skulle hilse på. Det var Arne Flaat. Jeg visste ikke at han var en de overlevende etter Widerøe-flyet som styrtet utenfor Namsos i 1993. Jeg hadde ikke en gang i minnet at det var en flyulykke ved Namsos for snart 30 år siden.

Jeg har såvidt jeg vet aldri møtt en overlevende fra en alvorlig flyulykke tidligere – og prosjektet «Åstedsundersøkelser» har også en etisk side, naturligvis. Jeg var derfor spent på hva Flaat mente om prosjektet, og ble litt lettet da han syntes det virket spennende. Og ikke bare det, han tilbød seg dagen etter å vise meg åstedet. Det er gjengrodd og tett skog der flyet først traff et tre før det forandret retning og deiset i bakken. Flaat visste akkurat hvor. Og han har tatt vare på de ødelagte brillene sine, samt en liten, forvridd metallbit fra flyskroget.

Andre vrakdeler fra andre havarier har jeg fått låne av Statens havarikommisjon, som har vært veldig behjelpelig underveis. Jeg har også fått fotografere på deres område på Kjeller og i hangaren hvor de plukker flyvrakene fra hverandre. Kommisjonen har godkjent alle bildene jeg har fotografert av «deres» gjenstander. Og ikke for det, det er ting jeg veldig gjerne skulle fotografert som jeg har fått nei til, av rent menneskelige hensyn. Så jeg føler meg rimelig trygg på at prosjektet som nå er ferdigstilt, og som består av totalt 17 bilder i stort format, også ivaretar de etiske aspektene.

Da jeg planla utstillingen i Kunstmuseet NordTrøndelag sammen med Namsos kunstforening var det vanskelig å finne noen lokalt med passende fotografisk og kunstnerisk kompetanse til å åpne utstillingen. Jeg foreslo derfor å tenke helt motsatt, og finne en helt vanlig betrakter med en helt annen kompetanse. Arne Flaat takket ja på strak arm.

Jeg vet han har jobbet med talen. Jeg regner med at han kommer til å være personlig (jeg har ikke lest den). Jeg gleder meg, og er både takknemlig – og nesten litt stolt – over at en overlevende skal åpne en utstilling med en tematikk jeg til tider har lurt på om er «innafor». Og tre av bildene handler om nettopp Arne Flaat.

Utstillingen er støttet av Norsk kulturråd og Bildende kunstneres hjelpefond.

SURVIVING PASSENGER ARNE FLAAT´S GLASSES. AIRCRAFT: DHC-6-300 TWIN OTTER, LN-BNM. CRASH SITE: N 69°29’20 E 011°42’30, NEAR BERG FARM, OVERHALLA COUNTY 19:16:48 HOURS OCT. 27, 1993.

PART OF FUSELAGE. AIRCRAFT: DHC-6-300 TWIN OTTER, LN-BNM. CRASH SITE: N 69°29’20 E 011°42’30, NEAR BERG FARM, OVERHALLA COUNTY 19:16:48 HOURS OCT. 27, 1993.

Retrospektiv monografi

Boka mi I Am Standing Here To See er kommet – et utvalg arbeider fra 1976 til 2018.

Boka er på 153 sider og inneholder nærmere 100 bilder. Professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, Øivind Storm Bjerke, har skrevet et veldig fint forord hvor han setter det jeg har holdt på med i 50 år inn i både en historisk og kunstfaglig sammenheng.

Storm Bjerke skriver blant annet: «Bildene dveler først og fremst ved hvordan verden trer frem i form av visuelle signaler, som bruker lyset som sin budbringer. Det lille han gir oss av ledetråder, forteller om et individuelt blikk på verden på samme tid som bildet åpner opp for å aktivere egne tanker, vekke følelser og trenge inn i et dypere symbolsk lag av innhold».

Boken er trykt på 180 grams kunstpapir i Riga og jeg er veldig fornøyd med kvaliteten. Jeg legger stor vekt på håndverksmessig kvalitet i arbeidene mine og det er viktig at dette gjenspeiles på trykk. Eller som Øivind Storm Bjerke sier: «Det er et materielt nærvær i Løbergs bilder, som gir dem en nøktern saklighet, som jeg oppfatter som bildenes fremste egenskap og kvalitet. Det er en form for saklighet som gir betrakteren mulighet til å arbeide med bildene uten å bli overdøvet av teatrale bildevirkninger, visuell støy som avleder oppmerksomheten, anekdotisk innhold og påtrengende fortelleriver, men tvert i mot oppfordrer til konsentrasjon og fordypelse.»

Boken er i format 237 x 285 mm og koster kr 398,00. Du kan bestille boken direkte hjem i postkassen ved å sende en mail til Fotografisk forlag (mail@mortenloberg.no). Porto kommer i tillegg. Du kan også kjøpe boken her:

Norli Universitetsgata (Oslo)
Tronsmo bokhandel (Oslo)
Norli Gravdahl (Hamar)
Preus museum (Horten)
Vestfossen kunstlaboratorium (Vestfossen)

ISBN: 9 788299 916462

Pris: 398,00

Separatutstilling Hamar kunstforening

I august og september har jeg separatutstilling i Hamar kunstforening.

Samtidig lanserer jeg min retrospektive monografi I AM STANDING HERE TO SEE – Morten M. Løberg / Arbeider 1976 – 2018.

Spesialskrevet musikk til mine bilder

Den tsjekkiske komponisten og musikeren Štěpánka Balcarová skal skrive spesialkomponert musikk til et utvalg av mine vinterbilder i sorthvitt.

Sammen med seks andre musikere som skal komponere musikk til bildene av seks andre norske fotografer, har hun fått finansiert tre konserter i Tsjekkia høsten neste år, og en konsert på Victoria Jazzscene i Oslo. Så jeg skal nok til Tsjekkia en tur.

Hele prosjektet er et resultat av Ina Otzkos bokprosjekt "100 norske fotografer" fra 2019. Dette blir spennende!

Du kan høre Štěpánka på Youtube (Štěpánka Balcarová Sextet med Malgorzata Hutek på vokal på jazzfestivalen Jazzinec i 2019): https://www.youtube.com/watch?v=1LR5lwX50Vo.

Eng / Meadow (1978)

Born To Print

Etter å ha tilbrakt noen dager i mørkerommet slår det meg hvor godt jeg trives med å lage bilder på gamlemåten.

Jeg liker å planlegge litt. Når jeg blander til fremkaller og fiks er det fint å vite at jeg har tid – gjerne hele dagen – til å konsentrere meg kun om mørkeromsarbeidet og få fram det resultatet jeg ønsker. Kanskje er jeg i mål med et bilde etter en time, men som regel bruker jeg lenger tid. Da er det fint å ikke ha noen andre avtaler den dagen. Sånn sett er det mye enklere å arbeide med bilder digitalt og printe ut på en fotoskriver. Jeg kan sette meg til ved skjermen når jeg har en ledig time eller to, og så gjøre noe helt annet. Det tar mer tid å gjøre klart for arbeid i mørkerommet, og det tar tid å avslutte arbeidsøkta og rydde opp. Det er en helt annen måte å jobbe på.

I dag har jeg etterbehandlet forstørrelsene jeg laget i går. Jeg lager alle bildene mine på tradisjonelt barytt fotopapir, jeg fiksérer i to etterfølgende fiksérbad for holdbarhetens skyld og toner til slutt bildene i seléntoner. Selén nøytraliserer bildetonen og intensiverer det sorte litte grann, pluss at det også bidrar til at bildet blir maksimalt holdbart. Så skal det gjennom et “rensebad” (hypo clearing agent, eller HCA på stammespråk) og skylles i en time før det henges opp til tørk, slik du ser på bildet. Og jeg liker altså å sysle i ro og mak med disse “våtprosessene”.

Jeg blir aldri lei av å se et bilde komme til syne i fremkallerskåla. Jeg elsker å lukke døra til mørkerommet, sette på noe musikk eller høre på radio, og kjenne lukta av fiks. Sette negativet på plass i forstørrelsesapparatet, finjustere bildeutsnittet, stille skarpt – og eksponere fotopapiret. Jeg tror jeg er “born to print”. Jeg vil aldri gi opp mørkerommet.

Årets julekort

I mange år har jeg valgt bilde til årets julekort blant bilder jeg har fotografert på film i løpet av året som har gått. Men nå har det seg slik at jeg de siste årene har fotografert veldig lite på film, fordi jeg hovedsaklig har jobbet med prosjekter som best løses digitalt. Så tilfanget av aktuelle bilder til årets julekort blir jo stadig mindre, for tradisjonen med at dette skal være laget på gamlemåten i mørkerom har jeg jo lyst til å holde fast ved.

Så hva med da i gå 50 år tilbake i tid i stedet? I ringpermen med kontaktkopier av bilder fotografert i 1971 fant jeg dette bildet av gravhaugen på Alujordet utenfor Hamar. Jeg gikk på gymnaset på Hamar på denne tiden, og akkurat dette året fotograferte jeg veldig mye. Jeg hadde et Nikon speilreflekskamera og en to-øyd Rolleiflex, og jeg ser av kontaktkopiene av filmene at jeg må ha hatt med meg kameraet nær sagt overalt.

Gravhaugen på Alujordet var et yndet motiv. Særlig tidlig på vinteren da det ennå var lite snø og detaljene på bakken enda syntes. Etter en mild natt med snøvær og sterk vind satt den kramme snøen klistret til trestammen, noe som ga en særegen, grafisk effekt til et ellers litt trivielt motiv (ser jeg nå).

Så her om dagen tok jeg med meg negativet og en pakke fotopapir (også fra 1970-tallet) i mørkerommet og laget bildet på nytt. Negativet er like fint og fotopapiret har også tålt tidens tann sånn noenlunde, etter å ha ligget i fryseren alle disse årene. Mer vintage kan det vanskelig bli. Så får vi se til neste år om 1972-permen rommer noe som jeg da kan bruke til julekort. God jul og godt nytt år!

(Bildet er fotografert på Ilford FP4 film med et Nikon F speilreflekskamera med Nikkor 105 mm objektiv. Bildet er laget i mørkerom på Agfa Brovira BH1 barytt fotopapir.)

Roser – roser

Rolf Jacobsens dikt har vært en stadig kilde til inpirasjon for meg helt siden jeg ble introdusert for hans lyrikk av vår lektor i norsk på gymnaset. Rolf Jacobsens samlede verker i pocketutgave har fulgt meg i mange, mange år, og er nok den mest slitte boka jeg har.

Som fotograf er evnen til observere helt sentral – som for en dikter – før observasjonene omsettes i bilder. Også dikteren skaper bilder. Og det som alltid har fascinert meg med Rolf Jacobsen er hvordan han omsetter observasjonene til så presise ord, til så skarpskårne setninger, til så fullendte dikt. “Jeg har stor glede av å stryke unødvendige ord”, har han sagt i et intervju en gang. Og nettopp denne evnen til å forenkle er viktig for å kunne uttrykke noe presist og essensielt. Han er på sett og vis en minimalist, Rolf Jacobsen. Det tiltaler meg fordi jeg selv er opptatt av å dyrke et minimalistisk uttrykk i mine bilder.

Rolf Jacobsen blir ofte kalt jernbanens dikter og diktene som omhandler moderne teknologi (dengang) blir ofte fremhevet. Det kan liksom ikke bli nok landskap med gravemaskiner. Diktet “Roser — roser” derimot, har ikke noe av dette. Jeg opplever det i stedet som et i særklasse medmenneskelig dikt. Det humanistiske elementet blir jo heller ikke så ofte fremhevet i omtalen av Jacobsen. “Roser — roser” er for meg et nærmest fullendt, perfekt dikt. Jeg blir imponert av bildene han skaper, jeg verdsetter hvordan linjedelingen underbygger og forsterker rytmen og innholdet. Og jeg setter stor pris på avslutningen, på hvordan han tar det hele ned på bakken på en veldig håndgripelig måte og i en eller to linjer gir det hele en religiøs, mytisk dimensjon.

Ta deg gjerne tid til å lese hele diktet. Sakte.

Ja.

ROSER — ROSER

— Morgenen kommer med roser.

Regn eller sol, alltid med roser,

ennå våte av dugg. Hele fanget fullt.

En til deg. En til meg. En til din elskede.

Her — ta imot.

En rose.

Til alt som lever.

Inn av vinduet. Foran foten din.

En rose

til ham som skal skytes ved daggry

og sitter og lytter efter skrittene i korridoren

og raslingen av nøkleknippet. Her — ta imot.

En rose.

En rose til henne som åpner vinduet

i 28 etasje. Ta imot. En rose til fangene

som hører på skrikene derinnefra. Også til ham

som skjelver slik på hendene.

Hjelp ham da — Her:

En rose.

Roser — roser

til den blinde. Til ham som aldri, aldri

kan reise seg igjen. En rose til knarkejenta på loftet. Hun

som nesten ikke kan se den. Og til alle de tusener

som står og stirrer bak piggtrådene. En til hver.

Ja.

Morgen efter morgen våre av dugg.

Noen griper efter dem i luften. Trette.

Mange lar dem ligge

der de ligger. Visne ned

til bare stilken er tilbake.

Den med tornene på. De hvasse.

De som kan lage blodstripene på pannen

og en smal rød strek

over tinningen og ned

over venstre kinn.

Enceladus

I 13 år sirklet romsonden Cassini rundt Saturn for blant annet å kartlegge de mystiske gass-skyene som omgir planeten. Før Cassini ble styrtet kontrollert mot overflaten i 2017, overførte romsonden et siste bilde av av Saturns måne Enceladus, der den synker ned bak Saturns horisont.

En av mine litt nerdete interesser – og også inspirasjonskilder – er romfart og universet. Kanskje delvis fordi det er umulig å forstå, i hvert fall for meg. Hva innebærer det for eksempel at universet er uendelig og grenseløst? Eller prøv å fatte at de siste rester av lys fra en stjerne som sluknet for millioner av år siden ennå ikke har nådd fram til oss. Alle som har stått ute en kald og klar vinternatt og sett Melkeveien med sine mellom 100 og 400 milliarder stjerner har kjent på dette, det ufattelige.

Romfartøyer, romteleskopet Hubble – og fra neste år James Webb Space Telescope – gir oss fantastiske bilder fra rommet. Webb-teleskopet vil gi oss enda mer detaljerte og imponerende bilder av stjernetåker og galakser millioner av lysår unna.

Noen bilder fra rommet eller andre planeter – som Mars – er usedvanlig vakre, slik bildet av Enceladus bak Saturns horisont. Bildet har en visuell kvalitet helt uavhengig av dets eventuelle vitenskaplige betydning, som jeg innbiller meg er ganske ubetydelig. De fleste av oss som har arbeidet med fotografi hele livet, har nok fotografert stjernene, månen og sola. Og selv om jeg altså ikke fatter universets kompleksitet, lar jeg meg avgjort inspirere av at det er mulig å fotografere et så fantastisk bilde av det ufattelige.

SI OSS DET

Alt er elektroner, sier de vise.
Kraftfelt, hvirvlende atomkjerner
i avsindige hastigheter
i det fullstendig tomme rom.

Da er det vi kommer og spør
– hvor kommer så tannpinen fra
eller gleden over den første softisen
tidlig i mai?
Si oss det.

(Rolf Jacobsen)

Foto: NASA/JPL-Caltech/Space Science Institute

Van Morrison

«Du kjenner ikke Van Morrisons storhet. Du er ikke engang er interessert i å høre».

Han hadde rett. Vi var i Irland, Per og jeg. Vi snakker sent 90-tall og vi hadde spist frokost på et lite pensjonat i en liten landsby. Vi satte oss i leiebilen og kjørte ut på landeveien i retning vestkysten, ut i et grønt landskap omkranset av steingjerder. Her og der en liten bondegård, noen kyr og enda mer grønnkledd beitemark og åser.

«Hør på dette», sa Per. Han puttet inn en medbrakt musikk-kassett i kassettspilleren i bilen. Det var «Astral Weeks», det andre studioalbumet til Van Morrison som han spilte inn i 1968.

Ingen av oss var i tvil. Dette landskapet som vi kjørte gjennom, det var i hver tone, i hver lille frasering, hver lille synkoperte gjentagelse i både musikk og tekst. Musikken var Irland. Van Morrison sang ikke Astral Weeks, Beside You, eller Cyprus Avenue. Eller jo, selvfølgelig gjorde han det, det er jo det disse sporene på plata heter, men han spilte hele det irske landskapet. Han fortalte indirekte en bakenforliggende historie, om oppvekst, om Belfast, om minner og hvordan alt det irske hadde formet han. Og regnet. Det jævla irske regnet.

Det å kunne fortelle – nei, ikke fortelle; formidle – en historie på en slik måte er en gave. Alle vi som arbeider med bilder i en eller annen form, henter impulser og inspirasjon fra mange forskjellige kilder. Det kan være synsinntrykk fra en benk i parken eller en tur på fjellet, selvfølgelig. Det kan være fra andre kunstuttrykk, poesi og litteratur.

Eller musikk. Jeg tenkte jeg skulle drodle litt om forskjellige inspirasjonskilder her på bloggen min i desember. En slags julekalender.

Synkope er et begrep i musikk for å beskrive en rytme som faller mellom grunnslagene i en takt. En 4/4-takt har fire grunnslag på hver fjerdedel (tell 1-2-3-4). Over dette kan det spilles eller synges en synkopert rytme. Det vil si at rytmen havner mellom disse grunnslagene og skaper en betoning av en lett del av takten. Dette skaper en effekt av at rytmen blir forskjøvet, at den kommer tidligere eller senere enn «forventet». (Wikipedia)

Vestkysten, ett eller annet sted. Leiebil og telt. Etter at sola gikk ned, kom plutselig havtåka sigende…

En eller annen pub, et eller annet sted, i Irland 1998.

50 år gammel artikkel – fremdeles relevant

I år er det 50 år siden jeg hadde min første artikkel på trykk i Fotografi. Å fotografere på Kodak Tri-X film og fremkalle filmen i Kodak HC-110 fremkaller er fremdeles mulig, begge produktene er i handelen.

Faksimile av Fotografi nr. 5, mai 1971.

Jeg hadde skrevet artikkelen og sendt den inn til redaktøren for vurdering, men hørte ikke noe mer – før den plutselig sto på trykk over to sider i mai-nummeret av Fotografi i 1971. Før dette hadde jeg bare hatt bilder på trykk i lokalavisa, så jeg syntes jo det var stort å få en sak publisert i et nasjonalt tidsskrift. Fotografi utkom med sitt første ordinære nummer i januar 1968, så bladet var ennå i støpeskjeen.

Språklig sett er det litt å utsette på teksten, og ikke alt er vel hundre prosent korrekt heller, men på denne tiden var jeg fremdeles kun en fotoamatør uten annen bakgrunn enn det jeg hadde lært i fotoklubben og av andre fotoamatører. Det som altså er litt artig med denne artikkelen er at du i dag – 50 år senere – kan fotografere på akkurat samme måte som beskrevet. Selv om nær sagt all fotografering i dag er digital finnes det ennå film, fremkaller og fotopapir å få kjøpt, for de få av oss som fremdeles arbeider i mørkerom nå og da. Både filmen (Kodak Tri-X) og fremkalleren (Kodak HC-110) er modifisert siden 1971, men det er jo nesten utrolig at produktene fremdeles er å få tak i.

Kodak Tri-X i 135 og 120 filmformat (som jeg altså brukte for 50 år siden) ble introdusert i 1954. Den var svært lysfølsom for sin tid, hele 400 ISO, og ble fort den foretrukne filmen blant fotojournalister som nå i større grad kunne fotografere uten blits i svakt lys. Så godt som alle kjente sorthvittbilder fra 1960- og 70-tallet er fotografert på Tri-X. Den høye lysfølsomheten gjorde at filmen var forholdsvis grovkornet, du skulle ikke forstørre bildet mye før kornstrukturen i negativet ble synlig. For fotojournalistene spilte det ikke så stor rolle, bildene ble som regel trykket på simpelt avispapir, men for andre fotografer var skarpe og tilnærmet kornfrie bilder en dyd. “Tri-X-korn” var et skjellsord i fotoklubben. Da jeg gikk på fotolinja på yrkesskolen i 1972, erfarte vi at Tri-X som ble produsert av Kodak i England av en eller annen grunn var litt mer finkornet enn den amerikanske utgaven som ble produsert av Kodak i Rochester utenfor New York. Men all Tri-X vi fikk kjøpt i Norge kom fra Rochester, bortsett fra 410-utgaven. Kodak Tri-X 410 var fire filmer i en boks, du måtte selv lade disse i tomme filmkassetter i totalt mørke før filmen kunne settes i kameraet. Vi sparte jo også litt penger på å lade filmen selv, så det var jo litt vinn-vinn å bruke 410-utgaven.

Fotografi, ja. I 2018 da tidsskriftet var 50 år gammelt skrev jeg boka Fem tiår med Fotografi. Tidsskriftet Fotografi 1968 – 2018. Du kan lese mer om boka og bestille den her fotografiskforlag.no/?page_id=40

Forsiden av Fotografi nr. 5, mai 1971.

Crash Site Investigations

Da er foreløpig siste print i prosjektet Crash Site Investigations ferdig, og om jeg skal si det selv: Printen ble rimelig perfekt!

Crash Site Investigations er er kunstprosjekt som jeg kan gjennomføre takket være samarbeid med Statens havarikommisjon (SHK). Jeg har fått anledning til å fotografere vrakdeler fra havarerte fly og disse bildene sammenstiller jeg med bilder av åstedet. Bildet over viser Operafjellet på Svalbard, hvor et russisk fly ute av kurs gikk rett i fjellet i 1996, og alle de 141 ombord mistet livet. Det er den værste flyulykken i Norge i antall omkomne. I forrige uke reiste jeg ens ærend til Longyearbyen for å fotografere fjellet, og brukte noen dager i forskjellig vær og lys før jeg fikk det jeg ønsket: Et litt “kjedelig” bilde uten fiksfakserier av noe slag, bare en udramatisk beskrivelse av et fjell som også er et åsted.

Det jeg søker å få til i dette prosjektet er å se bak dramatikken og i stedet undersøke eller forstå hvor sårbare og sjanseløse vi er når slike alvorlige ulykkeshendelser inntreffer. Selv om bildene er kliniske, nøytrale, “saklige” og beskrivende – med en slags kjølig distanse – tenker jeg at mennesket på sett og vis er til stede allikevel (som i veldig mange av mine minimalistiske arbeider). Noe av det som fascinerer meg – og det er nesten fælt å si det – er hvor fotogene enkelte av disse vrakdelene er, vel og merke som isolerte enkeltobjekter tatt ut av sin sammenheng. Som en knust “horisontal situation indicator”, eller en litt skadet flight recorder. Hvilken historie de forteller!

De ferdige bildene av vrakdelene har tekst-linjer som i objektiv fagsjargong beskriver det fotograferte objektet, det aktuelle ulykkesflyet og åstedet. Nå gjenstår bare et besøk hos rammemakeren. Formatet på hvert bilde blir ca 80 x 110 cm med ramme. Innen utgangen av måneden må jeg sende rapport til Statens kunstnerstipend/Norsk kulturråd, som har støttet prosjektet. Det hele har jo tatt litt lenger tid enn planlagt på grunn av den store pandemien som har hjemsøkt vårt land.

HORISONTAL SITUATION INDIKATOR (HSI) PNP-1 SERIAL NO. 9460261325. AIRCRAFT: TUPOLEV TU-154M, RA 85621. CRASH SITE: N 78º 12.846' E 016º 05.719' MOUNTAIN OPERAFJELLET (907 M) SPITSBERGEN 08:22:23 HOURS AUGUST 29, 1996.

HONEYWELL 6021 FLIGHT RECORDER, SERIAL NO. AR-COMBI-12025 (BOTTOM PLATE). AIRCRAFT: AIRBUS HELICOPTERS EC 225 LP SUPER PUMA, LN-OJF. CRASH SITE: 60° 27.137 N 004° 55.835 E, TURØY, HORDALAND 11.55 HOURS APRIL 29, 2016.

Tilbakeblikk #14: Kodak Panatomic-X

Hvilken sommer! I alle fall på østlandet. Så det har ikke blitt mye skriverier her på bloggen, men nå er tiden inne for et nerdete tilbakeblikk på en gammel favorittfilm, et gammelt speilreflekskamera og et spesiell forstørrelsesapparat.

Kodak Panatomic-X fremkalt i Adox Atomal. Opptak med Pentax Spotmatic med Takumar 1.8/55 mm objektiv, forstørret med kaldtlys på barytt fotopapir.

La oss ta filmen først. Det har seg nemlig sånn at jeg fremdeles har rundt 10 ruller av Kodak Panatomic-X som gikk ut av produksjon for godt over 30 år siden. Etterspørselen etter denne lavfølsomme Kodak-filmen hadde da gått stadig nedover, til tross for at den hadde rykte på seg å gi veldig god gjengivelse i skyggepartiene i motivet. Men den lave lysfølsomheten (ISO 32) førte til at du ofte måtte til med stativ for å få skarpe bilder, med mindre det var strålende solskinn og lys nok.

Panatomic-X var en “gammeldags” sorthvittfilm, en filmteknologi før moderne emulsjoner (med T-korn og andre forbedringer). Og her kommer den litt nerdete delen med tanke på detaljgjengivelsen i skyggepartiene: Filmen holdt nemlig ikke ISO 32, men ISO 64. Jeg testet og testet mye forskjellig sorthvittfilm på 1980-tallet, og nesten ingen filmer holdt oppgitt lysfølsomhet (litt som lovet kjørelengde på en fulladet elbil). En film som Agfapan 100 holdt for eksempel ISO 64 eller litt under det, i stedet for ISO 100.

Dette innebar i praksis at filmen ble feileksponert hvis du fulgte produsentens oppgitte lysfølsomhet i stedet for å teste dette selv. Hvis du stilte inn lysmåleren på for høy lysfølsomhet, ble filmen undereksponert. Hvis du derimot stilte inn for lav lysfølsomhet, ble filmen overeksponert.

En utypisk film. Kodak Panatomic-X var den eneste sorthvittfilmen som var mer lysfølsom enn produsenten oppga. Jeg tenker at dette var selvfølgelig fagfolkene hos Kodak klar over, dette var gjort med hensikt for at fotografene skulle overeksponere filmen ett lystrinn (eller “en blender” for å si det populært). Filmen fikk altså dobbelt så mye lys, og detaljgjengivelsen i skyggene ble desto bedre. Dette styres nemlig i første rekke av eksponeringen (mens gjengivelsen av høylysene først og fremst styres av fremkallingstiden). Så Kodak vant alle “Her er den beste sommerfilmen”-testene i fototidsskriftene; dette var filmen for gode lysforhold, med den aller beste gjengivelsen i skyggepartiene. Uten at de som utførte testene skjønte hvorfor, men de hadde jo i og for seg rett i konklusjonen.

Jeg fotograferte også en del på Agfapan 100, og var slett ikke fornøyd. Helt til jeg altså fant ut at jeg må stille lysmåleren på ISO 64, ikke ISO 100. Jeg hadde i praksis undereksponert filmen nesten ett lystrinn, med påfølgende mørke skyggepartier uten ønskede detaljer – helt til jeg altså testet filmen grundigere.

Men da jeg hadde funnet ut av dette, burde ikke da Agfapan 100 og Panatomix-X gi like resultater med akkurat samme eksponering? I prinsippet ja, men så er det forskjell på film akkurat som det er forskjell på wienerpølser. Panatomic-X har en nydelig gråtoneskala som på sitt beste har disse litt tidløse “god-sjatteringene” som klassisk sorthvittfilm kan ha. Jeg sier ikke at Agfapan 100 var en dårligere film, men den var annerledes. Jeg likte Panatomic-X bedre.

Pentax Spotmatic og Durst kaldtlysforstørrer. Noen år før Kodak Panatomic-X gikk ut av produksjon, kjøpte jeg noen ruller med 15 meter film og la i fryseren. “Fremkalles før” 1987 står det på den siste pakken jeg har, men siden den har vært dypfryst er den like fin i dag. Ikke spor av slør. Så jeg satte film i en Pentax Spotmatic fra 1960-tallet, utstyrt med et nydelig Takumar 1.8/55 mm normalobjektiv, og tok noen bilder i fjellet i sommer (dette var det første speilreflekskameraet og objektivet jeg kjøpte). Bildene fra i sommer blir ikke akkurat stående for ettertiden, men det var nødvendig å prøve seg litt fram for å finne riktig fremkallingstid. Jeg valgte Adox Atomal, en “gammeldags” standard filmfremkaller. Og i mørkerommet har jeg en Durst 1000 forstørrer med kaldtlyshode. Dette er et veldig mykt, diffust lys for fotopapir med fast kontrastgrad, det egner seg ikke til variokontrastpapir. Skal du benytte en kaldtlysforstørrer og fotopapir med variabel kontrast må du bruke gelatinfiltere for å justere kontrasten.

Kaldtlys. Kaldtlyshodet har et innebygd “lysstoffrør” som er formet i et bølgete mønster slik at det gir jevnt, mykt og diffust lys. Dette var den foretrukne lyskilden for fotografer som Ansel Adams og Edvard Weston. Da variokontrastpapir ble introdusert, byttet de fleste til fargehoder eller multigradehoder med innebygde filtere. Disse har også mykt, diffust lys – til forveksling likt et kaldtlyshode.

Så kaldtlyshodet har nok utstpilt sin rolle. Da jeg sent i tenårene siklet på en Durst 1000 kostet den det hvite ut av øya for en tenåring, 7 000 kroner. I dag får du de for en slikk og ingenting – hvis du finner en da. Artig sak å ha, men det vil være løgn å si at jeg bruker den mye. Men siden jeg også har litt forskjellig gradert fotopapir i fryseren, ble disse prøvebildene forstørret på Oriental Seagull grad 3 barytt fotopapir.

Da gjenstår det bare å finne noe fornuftig å bruke de gjenværende rullene med Kodak Panatomic-X til. For når de er slutt, så er det slutt. Kodak Panatomix-X kommer aldri tilbake.

Kodak Panatomic-X fremkalt i Adox Atomal. Opptak med Pentax Spotmatic med Takumar 1.8/55 mm objektiv, Durst 1000 med kaldtlyshode og Oriental Seagull grad 3 barytt fotopapir.

15 meter Kodak Panatomic-X som jeg klipper opp i passende lengde og lader i filmkassett i mørkerom.

Kodak Panatomic-X 120 rullfilm, den eneste jeg har igjen.

Annonse for Kodak Panatomic-X fra slutten av 1930-tallet.

Slow train coming

Av og til kan jeg være så fryktelig treg. Det kan ta tiår fra jeg fotograferer et bilde til jeg plutselig en dag ser hva som bor i motivet.

Jeg liker å fotografere analogt, på film. Når jeg har framkalt filmen lager jeg en kontaktkopi. Da får jeg et positivt miniatyrbilde i sorthvitt å forholde meg til. Som regel ser jeg med en gang hvilke bilder som har noe i seg. Da kan jeg skanne negativet, eller lage en forstørrelse i mørkerommet.

Men noen bilder går under radaren. Jeg ser ikke umiddelbart hvilke muligheter som ligger motivet. Jeg overser rett og slett bilder med potensial. Derfor har jeg gjort det til en vane å bla gjennom permene med kontaktkopier nå og da.

Dette bildet fotograferte jeg fra Hurtigruten for 16 år siden, i 2005, da vi seilte inn mot Sortland i Vesterålen. Jeg har alltid syntes at bildet har noe for seg, men har ikke fått det til å stemme helt. Og da blir det jo liggende. Men jeg har nå engang skannet det i høy kvalitet, fordi det uansett så ut til å kreve noen retusj-inngrep som ville være tilnærmet umulig å få til i mørkerommet. Så i den digitale bildefila jeg har jeg fjernet noen skjemmende detaljer og justert utsnittet litt (bildet over) og tenkt at; ja, jo – close, but no sigar. Det stemte fremdeles ikke, det var hele tiden noe som “lugget”.

Først her om dagen oppdaget jeg hva det var, det tok altså bare 16 år! Det er det fordømte brohodet til høyre som har skylda. Vekk med det! Altså et enda trangere utsnitt og bittelitt retusj – og plutselig er det flukt over bildet (bildet under). Det lever, det “lugger” ikke lenger, det er i balanse på sitt litt forunderlige vis, som en stor fugl som henter seg inn i vindkastene. Dessuten blir bildet enda mer minimalistisk, som jeg jo elsker. Den tynne landstripa med snø kommer mer til sin rett og du ser at den såvidt berører brohodet. Ei tynn linje oppe på brohodet og snøen på fundamentet tilfører ytterligere et par minimalistiske elementer. Den bevisste kamerarystelsen tilfører bildet en svak uskarphet som undertrykker detaljer som ellers kunne virket forstyrrende.

Utrolig at jeg ikke har sett det tidligere. Men altså, en dag jeg sitter med bildet foran meg på skjermen skal det bare en plutselig innskytelse til og noen sekunder med beskjæringsverktøyet i Photoshop – og alt faller på plass og det var bare å starte opp printeren. Hvor har jeg hatt øynene mine? 

Av og til er jeg altså så innmari treg.

Sometimes I can be so terribly slow. It can take several years from the time I take a picture until I suddenly one day see how it best performs.

I like to photograph analog, on film. Once I have developed the film, I make contact prints so I have miniature pictures in black and white to relate to. Most often I immediately see which pictures have a potential. Then I can make a print, or scan the negative.

But some pictures pass under my radar, and simply slip my attention. Therefore, I have made it a habit to browse through my folders with contact prints every now and then.

The picture I show here I photographed from a ferry 16 years ago, in 2005, when we approached Sortland in northern Norway. I have always thought that the picture has a quality, but have not been able to redeem it. I made a high quality scan of the negative because it under any circumstances seemed to require some retouching that would be next to impossible to achieve the analog way. So I removed some unwanted details and adjusted the cropping a bit (over) and thought that, well; close, but no sigar. It was still not right, something "fluffed".

Here the other day I suddenly discovered what it was, it only took me 16 years! It is the damned bridgehead on the right which is to blame. Get rid of it! An even tighter cropping and a bit of retouching – and the image was released, living its life of its own (under). Now there is a new, somewhat strange balance in it, like an eagle in flight adjusting itself in a gust of wind. Besides, the picture becomes even more minimalist, which I love. The narrow snow-covered  strip of land becomes more visible and you notice how it barely touches the bridgehead. A thin line in the concrete near the top of the bridgehead and the snow on the foundation add a few more minimalist elements. The intended blur due to slight camera shake also contributes to the minimalist quality as it suppresses detail that would rather disturb than contribute to the image.

How the heck can I have overlooked this every time I studied this picture? The day I sat with the image on my screen it only took a sudden impulse and a few seconds with the crop tool in Photoshop, and everything fell into place and I could start my printer. Where have I had my eyes?

Sometimes I'm so terribly slow.

Ubehandlet skan fra originalnegativet / Raw scan of the original negativ.