Dette «noe»
Noen bilder kan ha taktile, estetiske kvaliteter som påvirker hvordan vi «leser» bildet, og som hever vår opplevelse av det. Det kan være et spesielt lys, en atmosfære, en komposisjonsmessig detalj eller annet som løfter et ellers kanskje alminnelig bilde til noe spesielt, som kan være vanskelig å forklare, men som bidrar til at bildet lever – over tid. Kanskje er motivet litt for banalt, eller litt for estetisk komfortabelt, til at det er et kunstverk i seg selv, men som altså har dette litt udefinerbare «noe» i seg som gjør det spesielt allikevel.
Dette fenomenet – om jeg kan kalle det det – er nok ikke unikt for fotografiet (eller billedkunsten for den del). Vi kan oppleve det samme innenfor for eksempel musikk. Et musikkstykke kan, som vi alle vet, fremføres med en klang eller en fortolkningsmessig detalj som hever fremførelsen fra noe fint til noe helt spesielt. Når noen solister blir større og viktigere enn andre har det ofte med denne evnen til å «fargelegge» et ellers kjent musikkverk (som sikkert også kan fremføres dørgende kjedelig). Og forskjellige artister, alle med sitt særpreg, kan tolke andres tekster og melodier på helt nye måter. Programserien «Hver gang vi møtes» på TV2, hvor artister tolker hverandres sanger, har mange eksempler på hvordan en helt ny dimensjon oppstår. Og når det gjelder lyrikk; små språklige grep kan gjøre et dikt helt unikt, og gi det uante, nesten himmelstormende dimensjoner.
Det hender jeg opplever at et ganske alminnelig motiv, som en vakker solnedgang, kan få en slik ekstra dimensjon på grunn av ofte små, unseelige detaljer. Jeg griper meg i å bli nesten litt overveldet av det, fordi det er uventet og fordi virkningen holder seg over tid. Hvis det ikke bare er et blaff med en gang du ser bildet første gang må det altså, fremdeles i mine øyne, være en kvalitet i dette «ekstra», som tilfører noe – enten på det estetiske plan eller i beste fall; kunstnerisk verdi.
Noen slike bilder har fulgt meg i 50 år. Jeg blir aldri lei de, til tross for at motivene er hverdagslige inntil det banale. Og siden jeg har de på veggen, ser jeg på de hver dag, like fascinert av dette «noe» som jeg alltid har vært.
En gutt går på en gangvei under noen trær ut mot stranden. Han ser tilfeldigvis ut mot siden da broren hans, altså meg, trykker på utløseren på sitt Pentax Spotmatic speilreflekskamera. Den venstre foten er i steget, bildet er fotografert i akkurat riktig øyeblikk. Jeg hadde akkurat fylt 17 år og vi var på vei ut på Domkirkeodden på Hamar for å bade, en varm, fin sommerdag i 1970.
På denne tiden solgte jeg nå og da bilder til bruk i lokalavisa Hamar Stiftstidende. Jeg laget bildet i avisas mørkerom, som var utstyrt med et Leitz Focomat IIc forstørrelsesapparat. Avisa hadde ikke offset-trykk ennå, så det ble laget klisjéer for å kunne trykke bilder. Bildet måtte ha høy kontrast for å bli best mulig på trykk, så avisa var storforbruker av Agfa fotopapir, kontrastgradasjon «hard». Skyggene ble sorte, og mye av høylysene helt hvite.
Dette er etter alle solemerker feil for dette motivet. Allikevel fungerer det på en måte jeg vanskelig kan forklare. Jeg har prøvd å lage en ny forstørrelse, men får meg liksom ikke til å dra opp kontrasten så mye at detaljene i høylyset brenner ut. Ikke vil jeg lage det særlig stort heller, for det kler et lite format rundt ca 13 x 18 cm. Så jeg vender tilbake til bildet jeg laget i 1970. Kanskje er det sommerlyset i kombinasjon med høy kontrast som gir en spesiell atmosfære. Vi ser at det er sommer, kjenner at det er varmt. Ingen ting haster. Jeg sier ikke at bildet er et kunstverk, men for meg har det en særpreget kvalitet, som – for alt jeg vet – jeg er alene om å oppleve. Men altså dette «noe».
Nok en vakker sommerdag, juni 1971. Tre personer på tur i fjellet har satt seg i solveggen for å nyte nistepakka. Det var ennå noen snøflekker igjen i fjellet og været var overskyet, men av og til tittet sola fram i korte øyeblikk. Det tette, lyse skylaget virket som en gedigen refleksskjerm og modellerte det direkte sollyset på en utrolig fin måte, som gir dette bildet en veldig harmonisk og fin atmosfære. Gråtonevalørene danser lett og lyst mot deg, med disse umiskjennelige, myke god-sjatteringene et bilde kunne ha i sorthvittfilmens dager – en dag da alt stemte. Heller ikke dette bildet er nødvendigvis et kunstverk, men det slipper aldri helt taket i meg heller. Dette merkelige, dette «noe».