Gamle Munch – en gammel drøm
For drøyt 30 år siden satt jeg i skyggen under et tre i antikke Thira på toppen av Santorini i Hellas med litt ferskt brød, et par solmodne tomater, oliven og en flaske Retsina. Jeg skuet utover et azurblått Egeerhav og drømte om at en dag, en gang i fremtiden, skal jeg faenimeg ha en virkelig stor utstilling med et bredt utvalg bilder jeg har laget opp gjennom årene.
Det gamle treet på Santorini, Hellas.
Maten ble spist og vinen drukket. Og ja, det har blitt en god del utstillinger både før og etter, bevares, drøyt 30 separatutstillinger siden debututstillingen i Asker kunstforening i 1980. Ikke alle utstillingene har vært like store eller viktige – det finnes mange små og til dels uegnede lokaler rundt omkring. Men utstillingen i Qvale galleri i Oslo i 2017, Kunstmuseet Nord-Trøndelag i Namsos (2022) og Galleri Ullinsvin i Vågå (2023) favnet opptil 60 bilder – og da begynner det jo å ligne noe.
Men ikke noe av dette kan matche Gamle Munch i Oslo! Over 200 kvadratmeter utsøkt utstillingslokale (som tidligere huset Edvard Munchs malerier og grafikk) sto til min disposisjon våren 2025. Da jeg hadde hengt opp alt og gikk rundt og nummererte bildene, endte jeg på nøyaktig 100 arbeider.
Sal A2, gamle Munchmuseet på Tøyen i Oslo.
Et lykkelig valg var å engasjere en kurator for utstillingen. Og Lars Elton, som er kunstkritiker i Dagsavisen, gjorde en veldig fin jobb med både å velge ut bilder og bestemme hvordan de skulle grupperes og henges. Lars hadde noen kritiske kommentarer til min egen utvelgelse og opphenging av utstillingen i Galleri Ullinsvin for to år siden, innspill som jeg straks innså hadde mye for seg. Det var derfor jeg tenkte på han og heldigvis sa han ja.
Tittelen I Am Standing Here To See (som også er tittelen på boka med egne bilder som jeg utga for et par år siden) har sin egen historie. Jeg så en gang en kunstfilm fra Balkan et sted, med engelske undertekster. I en scene i filmen står en fyr ute på en veranda og ser utover et veldig tørt og goldt landskap. En annen fyr kommer ut og lurer på hva han nå står der for. “I am standing here to see”, svarer han. Aha, tenkte jeg, den noterer jeg meg! For det er jo det jeg gjør når jeg fotograferer; står der og ser. For ikke å glemme en god tittel tatoverte jeg den like godt på armen.
Utstillingen i Gamle Munch favnet bredt. Det eldste bildet er fotografert i 1974, det nyeste i år. Det er altså et spenn på 51 år, fra jeg forlot den typiske fotoklubb-estetikken og begynte å utvikle mitt eget uttrykk. Det er således en retrospektiv utstilling som viser en utvikling over flere tiår. Sånn sett ble det utstillingen jeg drømte om som 40-åring, der jeg satt i skyggen fra et gammelt oliventre i Hellas og skuet utover Egeerhavet.
