Av og til kan jeg være så fryktelig treg. Det kan ta tiår fra jeg fotograferer et bilde til jeg plutselig en dag ser hva som bor i motivet.

Da kan vi igjen tilby nytt kurs i fagmessig print på kunstpapir – Fine Art Masterclass Printing Workshop – med Per Arnfinn Persen og Morten Løberg.

Jeg har fremkalt sorthvittfilm manuelt for hånd i over 50 år. Jeg har ennå den samme nysgjerrigheta, elsker lukta av fremkaller og fiks akkurat som før og er like spent hver gang jeg åpner fremkallingstanken og kan se resultatet.

En periode på 1980-tallet var jeg opptatt av å lage fotografier av levende bilder på skjerm, som for eksempel et TV-bilde på en dårlig sorthvittskjerm eller på et kinolerret.

Jeg har vært inne på den spesielle kvaliteten som film tilfører et bilde. I eksemplet jeg viser her, innbiller jeg meg at også kameraet spiller en rolle.

På 1980-tallet fotograferte jeg av og til fjernsynsskjermen. Jeg hadde lenge en gammel avdanket sorthvitt-TV, og mottagerforholdene var ikke de beste. Det ble det litt spennende bilder av.

Kodachrome var en legendarisk film. Finkornet og sylskarp. Gammeldags, men med noe av den beste fargegjengivelsen som var praktisk mulig. Eller var den mer legendarisk enn god, sammenlignet med moderne fargefilmteknologi?

Hvilket bilde liker en tilfeldig betrakter? Det er umulig å forutse, men av og til kommer det som en hyggelig overraskelse.

En strek. Asfalten på den lille bygdeveien hadde får ny merking, stiplet midtlinje som det heter på vegvesen-språk. Knall gul. Helt naturlig da å ta et sorthvittbilde, naturligvis!

Skal jeg først se tilbake, kommer jeg ikke utenom bildet av gjerdet. Og hvorfor skulle jeg nå det? Det har jo blitt et slags signaturbilde.

Jeg tenkte å vise noen flere eksempler på tidlige eksperimenter i mørkerommet før jeg går videre med mine tilbakeblikk.

Jeg kommer ikke utenom dette. Det var dagen dette bildet ble vist offentlig for første gang at jeg skjønte at minimalisme var min greie.

På min vei mot et minimalistisk uttrykk tok jeg dette bildet i 1976, et eller annet sted i Skottland. Kontorbygningen i glass og stål representerte noe nytt og djervt i arkitektur, et uttrykk for den nye tid.

Jeg har gjort som Dickie Dick Dickens, skrevet mine memoarer. Ikke i Sing Sing, men på Frysja.

En gang i tiden var bilder av industri, med fabrikkpiper og røyk, et symbol på utvikling og fremgang.

Dette bildet fotograferte jeg i 1971, men gjorde ikke noe mer ut av det før flere år senere. Da først oppdaget jeg den rene enkelheten som bildet også kunne uttrykke.

En “lithfilm” var en film som ga veldig høy kontrast og egentlig var beregnet på grafisk bruk, som offset-trykk av tekst. Jeg brukte den til å eksperimentere med effekter i mørkerommet.

En gang i tiden syntes jeg dette var det aller beste bildet jeg hadde tatt.

Det skulle vært en oppsummering av 40 års virke som fotokunstner, men ligner mer en nekrolog fra helvete.

I 1982 ga jeg ut "Portfolio 1". Den består av ti bilder, alle laget på barytt sølvgelatinpapir og montert med passepartout på museumskartong i et opplag på 30.