Helt siden jeg i 1981 laget et par bilder av stjernehimmelen har jeg fundert på om det er mulig å utvide med flere bilder over samme tema i samme minimalistiske stil. Altså enkle, grafiske lysspor etter himmellegemer mot en sort bunn.

Utfordringen har vært å lage nye bilder som er så forskjellige fra de første at det blir noe mer enn gjentagelser. Eller for å si det med den finsk-amerikanske fotokunstneren Arno Minkkinen, om det å utvikle et avgrenset prosjekt: «Keep it the same, make it different».

Når du fotograferer stjernehimmelen slik jeg gjør (kameraet på stativ, lang eksponeringstid) avtegner stjernene seg som hvite linjer mot nattsvart himmel. Når jeg sikter meg inn mot de mest lyssterke stjernene faller valget gjerne på stjernebildet Karlsvogna (Ursa Major). Men det er begrenset hvor mange interessante varianter du kan lage med forskjellig utsnitt og eksponeringstid (jo lengre eksponeringstid, jo lengre streker). For jeg vil jo gjøre det «different».

Jeg har virkelig prøvd! Jeg har stått mange timer i mørkerommet og laget prøvebilder av forskjellige opptak av både Karlsvogna og andre stjernebilder (jeg har vanligvis brukt en Hasselblad med 150 mm teleobjektiv og film). Jeg har forstørret og forminsket, speilvendt, dreid utsnittet i alle himmelretninger og… ja, jo, det blir jo forskjellige bilder, men ikke «different» nok.

Planetene Venus og Jupiter er blant de mest lyssterke himmellegemene. Da disse to planetene både var synlige samtidig og sto på linje på himmelen våren 2023, fotograferte jeg de før det var helt mørkt, før andre stjerner var synlige. Jeg satte kameraet på stativ som vanlig og fotograferte med litt forskjellige eksponeringstider, fra 10, 12 sekunder til opptil 8, 10 minutter. Ved første øyekast så jeg ikke noe spesielt potensial i opptakene, så bildene ble bare liggende.

Helt til i dag. Jeg har for tiden et stipendopphold på Cité des Arts i Paris, og bruker tiden til blant annet å revurdere og redigere bilder jeg har liggende. Og plutselig dukket bildene av Venus og Jupiter opp, og av en eller annen grunn ble jeg sittende å drodle litt med de. For det bodde noe her som er «different» fra de tidligere stjernebildene mine.

De som har fulgt meg en stund har hørt det før, men jeg forteller det igjen: Da jeg stilte ut i Preus Fotomuseum i Horten i 1982, og viste blant annet to stjernebilder jeg har kalt «Ursa Major», skrev fotograf Leif Preus i katalogen: «Hvor lite kan et bilde inneholde, men samtidig fortelle noe?» Hans presise observasjon har fulgt meg siden og i kombinasjon med mitt kunstneropphold i Paris resulterte det i dag i to helt nye arbeider. Jeg vet at ikke alle synes dette er like genialt som jeg synes selv, og verden hadde utvilsomt gått videre selv uten disse to nye bildene fra min hånd, men jeg er altså strålende fornøyd.

Er titler nødvendig eller viktig? Svaret er nei – men ja. Et bilde trenger ikke ha tittel, men har det tittel bør vel tittelen utvide eller «fargelegge» fortellingen i bildet. Tittelen trenger ikke, og bør vel heller ikke, være forklarende. Når jeg kaller bildet av Venus og Jupiter for «Venus/Jupiter» er det isolert sett forklarende. Men når jeg nå velger å endre tittelen på bildet av stjernene i Karlsvogna fra «Ursa Major» til «Alkaid/Mizar/Alioth» får det hele straks en litterær kvalitet i tillegg. Alkaid, Mizar og Alioth er nemlig navnet på de tre stjernene i bildet og siden du aldri har hørt det før, men umiddelbart forstår at det er nettopp navnene, tilfører tittelen noe utover det forklarende. Og da har tittelen en hensikt.

Mener nå jeg. Før jeg rusler ut på Pont Marie og ser på solnedgangen over Seinen. Flytter ikke hjem før i desember.

Hvor lite?

Closing in on target