Kan et landskap formidle håp?
Av og til faller det i mitt lodd å forsøke å forfatte noe glupt om mine egne bilder. Skal du for eksempel søke stipend, må du redegjøre for «kunstnerisk praksis». Det er ikke alltid så lett å formulere. Men opp gjennom årene har jeg kommet til at mine, ofte minimalistiske, bilder formidler noe usagt om menneskets, altså vårt, felles erfaringsgrunnlag og sårbarhet.
Det kan høres litt høytflyvende ut (særlig hvis jeg pakker det inn i litt sånne typiske kuratorspråkvendinger), men jeg opplever altså at det er en kvalitet bildene ofte har. Det trenger ikke være mennesker med i bildene for at de skal handle om noe menneskelig. Nå om dagen drodler jeg med utkast til nye arbeider i serien «∞» (Infinity). Her utforsker jeg (som det heter i kuratorisk sjargong) et underliggende samspill mellom det menneskeskapte og det naturlige landskapet.
I det siste, kanskje med bakgrunn i tiden vi lever i, har jeg tenkt at bildene, uansett hvor dystre de måtte fremstå, også formidler – ja, håp. Ikke spør meg hvorfor, for jeg skjønner det ikke helt selv. Det er mest av alt bare en følelse. Det kan like gjerne ha å gjøre med et behov for å se lyst på fremtiden – altså håp – som jo ikke er enkelt i tiden vi lever i med all sin fordømte egosentriske stupiditet og grenseløse brutalitet.
Prosjektet «∞» (Infinity) tar utgangspunkt i bilder av bylandskap fotografert på avstand og fra høyden, kombinert med bilder av landskap og natur, alt i et minimalistisk uttrykk. Bildene jeg nå arbeider med holdes i en mer dempet fargepalett, i grenselandet mellom monokrome og nøytrale fargetoner. En mørkere palett bidrar til at bildene oppleves mer abstrakte. Mennesket er helt fraværende, men avstand og distanse kan også formidle et menneskelig nærvær.
Og altså håp – i en like abstrakt form. Tror jeg da, men som sagt, det er mest av alt en følelse. Og strengt tatt er det vel ikke viktig heller. Bilder som står seg over tid har ofte en undertone som ikke nødvendigvis er håndgripelig. Så da er det vel bare å gi det tid, da.
