Er kunstig intelligens (KI) en trussel eller et nytt verktøy? Fotografer kan endre eller skape bilder ved hjelp av KI. Både forfattere og forskere «avsløres», tekstene deres er generert av KI og kritikken hagler. For det er jo juks, ikke sant?
Først en historisk digresjon: I 1975 ga den britiske rockegruppa Queen ut LP-en «A Night At The Opera». På denne tiden hadde bruken av synthesizere blitt vanlig. Musikere brukte synthesizere for å skape lydeffekter ved hjelp av elektronikk. Synthesizere ble av mange ansett som en trussel mot musikkhåndverket, og Queen ville ikke bruke dem. Så på coveret til «A Night At The Opera» står det med liten skrift: «No synthesizers».
Men verktøyet ga så mange nye kreative muligheter at motstanden etter hvert fordampet. Historien vil ha det til at «A Night At The Opera» er den siste LP-en med et rockeband som ble laget uten bruk av synthesizere. Siden fikk vi autotune, et digitalt verktøy som gjør at alle kan synge «rent».
Alt dette er verktøy som brukes til å skape et bedre sluttprodukt. På samme måte kan jeg i Photoshop (eller ved hjelp av kunstig intelligens) omforme et bilde, fjerne uønskede detaljer og gjøre inngrep som ikke lot seg gjøre i filmens dager.
KI er et nytt verktøy. Skyldes skepsisen at det er nytt, akkurat som synthesizeren var det i sin tid? Krimforfatteren Jørn Lier Horst får mye pes om dagen fordi den siste boka hans skårer høyt i et program som skal avsløre KI-generert tekst, men jeg synes han redegjør greit for hvordan han bruker KI. Han bruker KI til å foreslå omformulering av teksten der han ikke er helt fornøyd med for eksempel setningsoppbygningen. Han velger selv om han vil bruke forslagene til forbedringer eller ikke. Ofte velger han en mellomting. Nå er det for øvrig mitt inntrykk at Horst ikke er en dyptloddende romanforfatter, men en kommersiell krimforfatter som skriver bøker for å tjene penger. Da ville vel de fleste brukt tidsbesparende verktøy, selv om det kan svekke det særegent personlige ved teksten.
Hva da med autotune? Det sendes vel knapt et liveprogram med musikk på TV hvor ikke vokalistens stemme moduleres av autotune slik at det høres rent og riktig ut. Er ikke det juks?
Teksten jeg skriver her blir kontinuerlig overvåket av KI mens jeg skriver, siden jeg har installert et KI-basert staveprogram. Dette er særlig nyttig hvis jeg skal skrive en tekst på engelsk, siden jeg ikke skriver like godt engelsk som norsk. Siden programmet ligger der, får jeg fortløpende varsel om rene skrive- og tegnsettingsfeil samt forslag til andre formuleringer, også når jeg skriver på norsk. Jeg sier med vilje «andre formuleringer», ikke «bedre». Av og til er de bedre, men ikke alltid. Og så lenge jeg selv til syvende og sist velger hvilke formuleringer jeg vil bruke, er det fremdeles min tekst. Dette er for øvrig akkurat samme argument som Jørn Lier Horst legger vekt på.
KI fungerer på samme måte når jeg gjør inngrep i et bilde. Jeg avgjør selv om jeg synes det fungerer eller ikke og hvordan det til syvende og sist skal se ut. Jeg er altså ikke så opptatt av hvordan jeg når målet, men blir stadig oftere både glad og imponert over de digitale (og mer og mer KI-baserte) bildebehandlingsverktøyene som finnes.
Kan det være slik at den virkelige problematikken rundt KI først oppstår når KI genererer hele teksten eller hele bildet – ut fra «bestillingen» du har lagt inn? Og: En kan få inntrykk av at mange mener at problemet først og fremst er at noen risikerer å miste jobben sin. En plakat eller annonse for en konsert eller et arrangement som er hundre prosent KI-generert, gir jo ikke arbeid til hverken fotografer eller illustratører. At produktet blir upersonlig og sjelløst betyr ikke nødvendigvis at det ikke selger billetter. Og så lenge det gjør det, lar nok ikke denne utviklingen seg stoppe.
Jeg tenker at KI kan være et nyttig hjelpemiddel i en skapende og kreativ prosess (slik synthesizerne ble). I kommersiell sammenheng kommer KI bare til å dreie seg om penger, fortrinnsvis å spare penger. Som så mye annet. Og det kommer til å bli brukt til mye smakløs dritt, fake news, kriminalitet og all verdens annen faenskap. Men det er en annen diskusjon.
«No Synthesisers» skriver Queen på coveret til LP-en «A Night At The Opera» fra 1975. (Britisk-engelsk stavemåte på 1970-tallet, i dag heter det vanligvis synthesizer med z også i Storbritannia).