Jeg er ikke lenger så opptatt av om et bilde er kunst eller ikke. Jeg er mer opptatt av at sjangergrensene viskes ut. Fotografiet tjener på det.

Et bilde er ikke lenger bare et naturbilde, bare et portrett, bare et motebilde eller bare et reportasjebilde, osv. Slik har det vært i flere tiår – helt siden Oliviero Toscani visket ut skillet mellom reportasje og mote på slutten av forrige århundre med sine Benetton-kampanjer. Og kåringen av Årets bilde her hjemme nylig viste med all mulig tydelighet at reportasjebildet og fotojournalistikken har utviklet seg mye i Norge, ikke minst takket være Fritt Ords satsning på fotojournalistikk og mentorprogrammet Norwegian Journal of Photography. Stikkordet her er vel at bildene og bildeseriene er blitt mer personlige i uttrykket og trekker mer mot «fri» fotografi. Eller kunst for den saks skyld.

Men det jeg tenker på i dag er skillet mellom amatørfotografiet slik det praktiseres i fotoklubbene, og mer faglig forankret fotografi. Eller kunst for den saks skyld. En aktuell utstilling i Oslo for tiden illustrerer dette. Tre medlemmer i Oslo Kamera Klubb (Rune Bergsvendsen, Espen Dahl og Dag Thrane) stiller ut i Galleri Fotoblikk (kanskje ikke er det smarteste navnet jeg har hørt på et galleri, men la gå). Poenget er at utstillingen ikke er noen typisk fotoklubb-utstilling (eller «fotoblikk»-utstilling). Den er mer enn det.

Ikke noe stygt sagt om «typiske» fotoklubb-bilder (eller jo, men mer om det senere). Poenget er at de tre fotografene, som nok identifiserer seg mest med fotoklubben, like gjerne kunne vært medlemmer i en billedkunstnerorganisasjon. Utstillingen er særdeles gjennomført tematisk, og både den bildemessige og – ikke minst – faglige kvaliteten er høy. Det overrasker ikke meg. Mange av fotoklubbene har nemlig særdeles dyktige «amatører».

Det er ikke noe i veien for å være en ikke fullt så dyktig amatør og fremdeles være med i en fotoklubb. Det er heller ikke noe i veien for å være med i en fotoklubb fordi man egentlig er mest interessert i utstyr og den siste teknologien, eller om man bare er sånn passelig fotointeressert, men setter pris på det sosiale. Jeg hadde det selv både hyggelig og sosialt – også – i Hamar Kamera Klubb i sin tid, selv om fotoklubbene på den tiden sto for et ganske konvensjonelt og fastspikret bildesyn. Det var mye togspor som slynget seg gjennom vinterlandskap og sorthvittportretter av gamle gubber med tittel «Han Karl». Men særlig fotoklubbene i de store byene hadde flere svært dyktige fotografer. Og klubbenes kollektive bildesyn åpnet seg etter hvert mer mot nye uttrykk og ble mer variert.

I dag er det glidende overganger mellom det beste fra dette miljøet og for eksempel Forbundet frie fotografer. Og det har ikke noe å gjøre med om du til daglig arbeider med noe helt annet enn fotografi eller ikke. Det handler mest av alt om engasjementet i den tiden du arbeider med egne bilder. Quod erat demonstrandum – hvilket anses bevist – av Bergsvendsen, Dahl og Thrane. Dette er mer enn et fotoblikk, det minner mer om et kunstnerisk blikk.

Og så kan man selvfølgelig diskutere om det er kunst eller ikke, men det er jeg altså ikke så interessert i lenger, så lenge jeg synes det er god og spennende fotografi.

Jeg lovet også å si noe stygt om amatørfotografiet, og da har vi kommet til det jeg vil kalle uengasjert langhalm nedover i rekkene. Jeg har sittet i nok juryer opp gjennom årene til å vite at halvparten av bildene faller gjennom ved første gjennomkjøring. Bildene engasjerer ikke, de er teknisk svake, dårlig komponert eller de bommer på temaet (hvis det er et tema). Fotografen kan umulig ha vært spesielt engasjert selv heller. Sånt irriterer meg. Og så blir det kjedelig i lengden.

Naturfoto er definitivt det som trekker til seg flest amatørfotografer. Norsk naturfotofestival som gikk av stabelen i Ski forrige helg, viste noen skikkelige blinkskudd naturligvis, men ut fra det jeg har sett derfra (uten selv å ha vært til stede), var det som vanlig mange ganske ordinære, men vakre naturbilder. Det blir også kjedelig i lengden. Veldig mye bra rent teknisk, men at fotoutstyret har blitt mye bedre og gir muligheter for natur- og dyrebilder som i praksis var uoppnåelige tidligere, er ikke nødvendigvis det samme som billedmessig utvikling. Hvilket jeg tenker vi får erfare om en måneds tid når det på nytt velter ut nye bilder av tiur på leik.

(PS: Jeg kjenner personlig de tre omtalte fotografene i denne teksten og har vært veileder for to av dem.)

Sjanger, en hemsko?

«Det er så tynt, lyset»