Lys er abstrakt for meg. Jeg vet godt at det kan forklares med fysikk, men jeg fatter ikke helt hva det er allikevel. En kineser oppdaget for 6000 år siden at når lyset passerer gjennom et bittelite hull, dannes det et bilde.
Den greske filosofen og vitenskapsmannen Aristoteles beskrev det samme fenomenet rundt år 330, men han hadde ingen forklaring på det. Du kan selv studere det på en fin sommerdag: Når sollyset passerer gjennom bladene i en trekrone vil mange av åpningene som lyset slipper gjennom naturlig ha form av små runde hull. Bilder av solskiven blir da projisert på bakken. Akkurat dette fenomenet ble såvidt vi vet observert for første gang under en partiell solformørkelse.
Naturen har altså skapt sine egne flyktige bilder lenge før mennesket hugget figurer i svabergene, før minoerne malte sine fresker i palassene på Knossos, før Tiedemann og Gude malte folk i robåt – og lenge før vi kunne fotografere. Før vi tok bilder med mobilen.
Kunnskapen har blitt utnyttet i avanserte solur og innretninger for astronomiske studier. Den italienske astronomen og matematikeren Paolo Toscanelli monterte i 1468 et ”pinhole” 86 meter over kirkegulvet i katedralen St. Maria del Fiore i Firenze. Klokka er 12 når bildet av solskiven projiseres i en sirkel på marmorgulvet. San Petronio-katedralen i Bologna har et lignende pinhole i taket, og en meridian-linje i gulvet. Det var det fremste instrumentet man hadde på 1600-tallet for å foreta presise astronomiske observasjoner og beregninger. På slutten av 1800-tallet ble camera obscura, utstyrt med et bittelite pinhole, for første gang benyttet til fotografering.
Du kan enkelt lage ditt eget pinhole-kamera ved hjelp av en lystett pappeske, en tynn synål og litt sølvpapir. Esken lades med et lysfølsomt materiale (film eller fotopapir). Jeg har fotografert mye med hjemmelagde pinholekameraer, særlig i Nord-Norge og på Svalbard. Bildene blir tidløse og duse med en nesten eventyraktig stemning. Hver gang et pinhole-fotografi kommer langsomt til syne i framkallerskåla i mørkerommet blir jeg mer fascinert enn klok på at det virkelig går an å fotografere med en pappeske med et lite hull. Lys forblir mer eller mindre ubegripelig for meg. Men slik var det for Aristoteles også.