Mørkerom og lukta av fiks

Boka mi Mørkerom og lukta av fiks kommer aldri på salg, men nå får du Fotografi mellom fiksjon og virkelighet med på kjøpet.

Mørkeromsboka er en grundig innføring i mørkeromsarbeid, fremkalling og fotografering med film.

Boka er på 128 sider og tar for seg alle aspekter ved fotografering med film i kameraet, og fremstilling av forstørrelser i mørkerom. Boka gir detaljert innføring i eksponering og fremkalling av forskjellige typer film, og hvordan du lager forstørrelser på fotopapir. Boka beskriver valg av riktig utstyr for mørkerommet, hvordan du fremkaller og behandler fotopapir for best mulig resultat og holdbarhet. Et eget kapitel tar for seg toning av bilder, og boka inneholder en egen seksjon med oppskrifter på forskjellig fremkallere, tonere og andre kjemiske bad for behandling av fotopapir – for den som vil eksperimentere litt på egen hånd eller for å kunne blande produkter som ikke lenger er i handelen.

Fotografi mellom fiksjon og virkelighet er intervju og bildepresentasjoner av 11 norske fotografer som har vært presentert i Fotografi. Dagens fotografi er mer grenseoverskridende enn før. Forskjellige sjangere låner fra hverandre, og uttrykkene endres. Flere og flere fotografer beveger seg i grenselandet mellom fiksjon og virkelighet. Det betyr mindre «båstenkning», og større fokus på innhold og kvalitet. Dette kommer tydelig til syne i form av blant annet mer subjektiv og personlig fotojournalistikk – og et utvidet kunstfotobegrep.

Følgende fotografer er representert i boka: Jim Bengtson, Ann Christine Eek, Rune Eraker, Christian Houge, Rune Johansen, Tom Martinsen, Jamie Parslow, Per-Anders Rosenkvist, Cathrine Wessel, Bjørn Winsnes og Rolf M. Aagaard

Mørkerom og lukta av fiks koster kr.  345,-. Porto kr. 85,- kommer i tillegg for de to bøkene. Du bestiller ved å sende en mail til mail@mortenloberg.no. Tilbudet er kun tilgjengelig på denne måten.

Morten M. Løberg:
Mørkerom – og lukta av fiks
190 x 280 mm, softcover
128 sider
ISBN: 978-82-999164-2-4
Kr. 345,00.

Morten M. Løberg:
Fotografi mellom fiksjon og virkelighet
190 x 195 mm, softcover
144 sider
ISBN: 978-82-999164-1-7
Kr. 198,00.

Fag: Ny oppdatert fotopapirtest tilgjengelig

Morten Løbergs store fotopapirtest, som omfatter flere hundre utskriftsmedier, er nå oppdatert med tester av flere nye papirer. Fotopapirtesten lanseres i samarbeid med Fotomag.no.

Blant de nye papirene som er testet er Permajet Fiber Base Royal Gloss og Canson Baryta Prestige (fiber barytt-lignende fotopapir). Vi har også testet Moab Entrada Rag Textured, Permajet Alpha Natural Rag, Canson PrintMaKing (matt bomullspapir) og Permajet Gallery Etching (matt kunstpapir) – for å nevne noen. Alle de nevnte papirene gir utmerket resultat.

Antall testede papirer er noenlunde konstant. Selv om nye produkter stadig legges til, tas andre ut fordi de har gått ut av produksjon, blitt erstattet av nye produkter eller fordi de ikke lenger er like relevante (for eksempel fordi produktene ikke er å få kjøpt i Norge lenger).

Testene utføres av fotograf Morten Løberg på en Epson SC P-10000 skriver. Vi benytter videre en Eizo Color Edge selvkalibrerende skjerm og et X-rite i1 Pro2 fotospektrometer for å lage egne fargeprofiler og til å måle maks sort (D Max) i papirene.

Det er ikke nok å velge de beste papirene for å få det beste resultatet, du må også vite hvordan du utnytter skriverens kvalitet best mulig. En grunnleggende skriverskole er inkludert i Fotografis store papirtest, men du kan også gå på kurs med Morten Løberg og Per Arnfinn Persen i Profildata. Profildata er eksperter på Epson, Eizo, X-rite og forskjellige utskriftsmedier (se Profildata.no eller Kursfabrikken.no for mer informasjon om kurs).

Fotografis store fotopapirtest koster kr 450,- (inkl. MVA) og kan bestilles her. Testen har form av en pdf-fil som sendes på epost.

Fem tiår med fotografi

«Bildet taler et sprog som alle forstår, og er vårt viktigste element til meddelelse menneskene imellom». (Redaktør Ivar Haanæs, 1967). 

Tidsskriftet Fotografi har speilet både norsk og internasjonal fotografi gjennom fem tiår. Fra det første ordinære nummeret av Fotografi  kom ut i januar 1968, har tidsskriftet vokst fra å være et entusiastblad for fotoamatøren til å lære av, til også å bli et tidsskrift for kunstfotografi, fotojournalistikk og fagfotografi. Denne boka er historien om tidsskriftet som både har speilet og påvirket fotografiet i sin samtid, samt bidratt til bevisstgjøring rundt det fotografiske bildets betydning i samfunnet.

Fem tiår med Fotografi speiler tidsskriftets kulturhistoriske betydning og allmenngyldige viktighet for fotografiet i Norge.

Boka er skrevet av tidsskriftets mangeårige medarbeider fotograf Morten M. Løberg, og arbeidet med boka er støttet av Norske fagfotografers fond, Pressens faglitteraturfond, Fritt Ord og Norsk kulturråd.

Morten M. Løberg:
Fem tiår med fotografi. Tidsskriftet Fotografi 1968 – 2018.
Forlaget Fotografi
195 x 265 mm, hardcover
144 sider
ISBN: 978-82-92437-09-4
Kr. 360,00.

Bruntoning i karbontoner og tiokarbamidtoner

Siden jeg ikke er spesielt glad i taco på lørdag eller er avhengig av sportssøndag på TV, har jeg brukt helgen til å prøve ut noen spennende bruntonere. 

Det er jo dessverre slik at mine gamle favoritt-tonere som for eksempel Kodak Poly Toner og Agfa Viradon ikke finnes lenger – så jeg prøver ut nye muligheter.

Denne gangen har jeg prøvd ut Moersch MT 3 Swefeltoner, en selvblandet to-bads bruntoner og Moersch Carbon Toner.

Moersch MT 3 Swefeltoner er en tiokarbamidbasert bruntoner. En i praksis lik toner kan du også blande selv fra råkjemikalier. Du finner oppskrift på tiokarbamidtoner i boka mi Mørkerom og lukta av fiks. Men mange (også jeg) synes jo det er enklere med ferdig tilblandet konsentrat i flytende form. Råkjemikalier blir stadig vanskeligere å få tak i. Ofte må du kjøpe forholdsvis store pakninger og prisene har økt, i hvert fall her i landet. Men det er lys i enden av tunnelen: Etter at jeg la ut lenke til denne artikkelen på Analog Geeks-siden på Facebook, har Odd Magne Ulvund langt ut lenke til Moersch Photochemie som også selger råkjemikalier i fornuftige forpakninger og til priser som ser helt greie ut for mitt øye. Takk til Odd Magne for tipset!

Tobads bruntoner

Ved bruntoning i tiokarbamid skal bildet først blekes helt eller delvis i et blekebad. Deretter legges det i tonebadet som består av en kombinasjon av tiokarbamid og natriumhydroksyd. Jo mer tiokarbabid (og tilsvarende mindre natriumhydroksyd), jo varmere, mer gulbrun tone. Og omvendt; jo mer natriumhydroksyd (og tilsvarende mindre tiokarbamid), jo mer nøytral til rødbrun tone. Moersch MT 3 består derfor av to ingredienser til selve tonebadet, som gir varierende tone avhengig av blandingsforholdet mellom de to. (Moersch MT 3 virker til alle praktiske formål lik tiokarbamidtoneren jeg blander selv. Du finner du oppskriften i boka mi Mørkerom og lukta av fiks.)

Personlig har jeg aldri vært så glad i den gulaktige sepiatonen. Jeg synes den blir for “suppete”. Jeg er heller ikke noe glad i å bleke bildet maksimalt i blekebadet, det gir lavere kontrast og mindre trøkk i skyggene i det ferdig tonede bildet. Jeg foretrekker derfor som regel å bleke bildet kun delvis, og tone til en nøytralbrun til rødbrun tone.

Varmtonepapirer tar generelt toning mye bedre enn papirer med nøytral til kald bildetone. Nøytral-/kaldtonepapirer får derfor gjerne en mindre markant tone, som ofte kan framstå som en mer forsiktig og mindre “uttalt” endring av bildetonen. Effekten blir ofte mer underliggende enn tydelig. Tiden i blekebadet har også mye å si.

Men ingen regel uten unntak. Alle papirer toner forskjellig! Søndag ettermiddag hadde jeg mange titalls prøver liggende fra flere forskjellige papirer. Ingen var like. De resultatene jeg viser her er på Adox MCC baryttpapir (lett varm bildetone) og Foma Fomatone MG baryttpapir (varm bildetone). Begge disse papirene er variokontrastpapirer.

Foma Fomatone MG. Eksempelet til venstre og i midten er tonet i Moersch MT 3. Bildet er først delvis bleket, deretter tonet med varierende blandingsforhold i tonerbadet. Bildet til høyre er i tillegg tonet i Kodak Selenium Toner etter toning i MT 3.

Foma Fomatone MG tonet i egen tiokarbamidtoner, delvis bleket før toning (bilde 1 til venstre) og helt bleket før toning (bilde 2). Deretter tilsvarende med Adox MCC (bilde 3 og 4).

Moersch Carbon Toner

Karbontoner er et nytt bekjentskap. Dette er en direktebruntoner som også gir kraftigst virkning på varmetonepapir (eller papir med mye klorbromsølv i emulsjonen, slik varmetonepapirer oftest har. Papirer med nøytral bildetone har hovedsaklig bromsølv i emulsjonen). Karbontoneren kan gi noen veldig vakre, underliggende rødbrune toner. På varmtonepapir blir det en tydelig nøytralbrun til sepiafarget tone. Jo sterkere fortynning, jo mer nøytral til rødbrun tone, men toningstidene kan bli forholdsvis lange, spesielt med papirer med nøytral til kald bildetone. Toneren (konsentratet) kan blandes ut med vann i forholdet 1+20 til 1+200. Dette er kanskje den toneren jeg har prøvd til nå som minner mest om en av mine gamle favoritter, nemlig Kodak Poly Toner.

Adox MCC baryttpapir tonet Moersch Carbon Toner 1:50 (til venstre), 1:20 (i midten) og utonet (til høyre).

De postene jeg legger ut her med utprøving av nye tonere supplerer kapitlet om toning i Mørkerom og lukta av fiks. Her finner du over 20 sider med en rekke bildeeksempler på toning, samt flere sider med oppskrifter på tonere du kan blande selv.

Moersch-tonerne produseres av Moersch Photochemie. Jeg bestilte de fra Fotoimpex i Berlin.

Oppskrift på tiokarbamidbasert bruntoner (Mørkerom og lukta av fiks):

Blekebad

Kaliumferricyanid         30 g

Kaliumbromid              30 g

Vann                       1000 ml

Tonebad

Tiokarbamid                   4 g

Natriumhydroksyd          8 g

Vann                       1000 ml

Toneren gir brune til rødbrune toner. Blandingforholdet mellom natriumhydroksyd og tiokarbamid påvirker tonen. Mer natriumhydroksyd og mindre tiokarbamid gir ytterligere kjølig bruntone. Det omvendte forholdet, altså mer tiokarbamid enn natriumhydroksyd, gir gulere sepiatoner.

Boka Mørkerom og lukta av fiks tar for seg alle aspekter ved fotografering med film i kameraet, og fremstilling av forstørrelser i mørkerom. Boka gir detaljert innføring i eksponering og fremkalling av forskjellige typer film, og hvordan du lager forstørrelser på fotopapir. Boka beskriver valg av riktig utstyr for mørkerommet, hvordan du fremkaller og behandler fotopapir for best mulig resultat og holdbarhet. Et eget kapitel tar for seg toning av bilder, og boka inneholder en egen seksjon med oppskrifter på forskjellig fremkallere, tonere og andre kjemiske bad for behandling av fotopapir – for den som vil eksperimentere litt på egenhånd eller for å kunne blande produkter som ikke lenger er i handelen.

Morten M. Løberg:
Mørkerom – og lukta av fiks
190 x 280 mm, softcover
128 sider
ISBN: 978-82-999164-2-4
Kr. 345,00.

Hvordan fremkalle veldig gammel film?

La oss si du kommer over et gammelt kamera på loppemarked. Du får det for en symbolsk sum, og det er jo artig å ha. Da du kommer hjem, oppdager du at det sitter en eksponert film i kameraet.

Det er som regel snakk om ukurant film som du ikke kan få fremkalt hos fotohandleren lenger. En venn av meg kom derfor til meg med spørsmål om jeg hadde mulighet til å fremkalle en slik film.

Så lenge det er snakk om sorthvittfilm kan alle som kan fremkaller film selv, fikse det. I dette tilfellet var det ganske enkelt fordi det var snakk om en orthokromatisk film. Orthokromatisk betyr ganske enkelt at filmen ikke er følsom for rødt lys, og dermed kan fremkalles i rødt mørkeromslys (i motsetning til pankromatisk film, som er følsom for alle spekterets farger og dermed må fremkalles i fullstendig mørke).

Når du fremkaller en orthokromatisk film, kan du følge fremkallingen visuelt. En pankromatisk film (alle dagens sorthvittfilmer beregnet på alminnelig fotografering er pankromatiske) må fremkalles i lystett tank eller i totalt mørke.

Denne filmen var en Gevaert Ortho 116. Filmformatet 116 (introdusert i 1899 og faset ut i 1984) er rullfilm med 2 1/2 tommers bredde (63 mm). Det betyr at du ikke får tredd den på en fremkallingsspole for 120-film. 120-filmen er 2 1/4 tomme/57 mm bred. Jeg valgte derfor å fremkalle for hånd i skål. Dette var uansett den beste metoden siden jeg kunne fremkalle i rødt mørkeromslys, og dermed kunne følge fremkallingsprosessen visuelt.

Det er umulig å forutse resultatet. Du vet ikke om bildene på filmen er riktig eksponert, og du vet ikke hvor gammel filmen er. Du vet ikke hvordan den har vært oppbevart, om den har tatt skade eller ikke. I dette tilfellet visste jeg heller ikke hva lysfølsomheten var siden det ikke sto noe på rullen og jeg ikke fant opplysninger om filmen på internett.

Det lønner seg å bruke en “gammeldags” standard filmfremkaller som for eksempel Kodak D-76. I og med at jeg kunne følge fremkallingen visuelt, kunne jeg se etter hvert som fremkallingen skred frem at filmen var sløret og at det var skader i form av flekker langs kanten. Det er det ikke noe å gjøre med, men jeg valgte å avbryte prosessen da det var godt synlige bilder (negativer) på filmen og sløret tilsynelatende var i ferd med å bli for fremtredende. Fremkallingstiden ble ca. fem, seks minutter.

Normal fremkallingstid I D-76 for en ISO 100-film er rundt fem minutter. Film med lavere lysfølsomhet (som sannsynligvis gjelder filmen jeg fremkalte) skal i utgangspunktet ha kortere tid, men fordi jeg fremkaller for hånd ved å trekke filmen gjennom en skål med fremkaller vil ikke filmen være i kontakt med fremkalleren hele tiden (slik den er i en fremkallingstank). Fremkallingen blir med andre ord mindre “effektiv”, til tross for at filmen beveges kontinuerlig. Fremkallingstiden må altså økes noe.

Dersom du skal fremkalle gammel pankromatisk film, og ikke kan følge fremkallingen visuelt, er fem til seks minutters fremkallingstid et godt utgangspunkt når du fremkaller rullfilm for hånd i skål. Det er litt mer kål i totalt mørke, men det går. Mange av de gamle filmene fra 1940 og 50-tallet hadde en lysfølsomhet rundt ISO 40. Dersom du vet at ISO-verdien er høyere (for eksempel rundt ISO 100) vil jeg foreslå at du fremkaller i seks til syv minutter når du fremkaller for hånd. Dersom du fremkaller i tank (hvor filmen er i kontakt med fremkalleren hele tiden), ville jeg forsøkt å fremkalle i fire og et halvt til seks minutter, avhengig av lysfølsomhet. Hvis lysfølsomheten er ukjent, fremkall i fem minutter. Agitér hvert halve minutt. Fremkall alltid ved 20 grader. For å unngå for korte fremkallingstider kan du fortynne D-76 1:1 (like deler fremkaller og vann) og øke fremkallingstiden 20 til 25 prosent.

40 år med bildetjuveri

Artig å ha bildet sitt i hele Dagsrevyruta, naturligvis. Haken er at NRK aldri betalte for bruken.

Nå er det ingen grunn til å henge ut NRK spesielt. Nær sagt alle, det vil si aviser, forlag, nettsteder, etc, etc, bruker jevnlig bilder uten tillatelse, og uten å betale for bruken. Praksisen har vært temmelig lik i de snart femti årene jeg har vært fotograf.

Og praksis er som følger: En bildebruker får tak i en kopi av bildet ditt, eller rapper det fra nettet, og bruker det uten å spørre om lov eller avtale honorar. Eller brukeren kjøper og betaler for engangs bruk, men fortsetter å bruke bildet gjentatte ganger eller gir det videre til andre, i strid med loven eller det dere har avtalt. Når bruken avdekkes og fotografen ber om forklaring og betaling, er årsaken alltid at “det har skjedd en glipp”. I gamle dager het det ofte at joda, men vi har ikke kommet så langt at vi har fått anvist honoraret ennå. Noen “tror” at alt de finner på nett er til fri bruk.

Opphavsrettslovgivningen er tydelig og klar. Jeg skal ikke dvele ved den her, annet enn å slå fast at for å publisere noen andres bilde må du ha innhentet samtykke. Fotografen har krav på vederlag og navngivning. At mange ikke vet dette, er ingen unnskyldning. Det er som å bli stoppet i fartskontroll. “Jeg så ikke skiltet” fritar ikke.

For fotografen er det en umulig oppgave å følge med på alt, selv om det etter hvert har kommet digitale verktøy som gjør det mulig å søke etter bilder på nettet. Det skyldes som regel tilfeldigheter når bildetjuveri – som det populært kalles – blir avdekket. Med digitale bilder og internett er det i dag veldig enkelt å laste ned bilder, mens det i gamle dager gjerne fløt av kopier og duplikater. Det mest originale bildetjuveriet jeg har opplevd, var et lokalt trykkeri som hadde trykket en bok om Mjøsa. Siden fikk et reklamebyrå i oppdrag å lage en turistbrosjyre om regionen, og de brukte samme trykkeri. Trykkeriet hadde reprofilmene av bildene i boka, og ga bildene til reklamebyrået som brukte dem i brosjyren uten å spørre meg. Hverken trykkeriet eller byrået kunne eller ville forstå at de hadde gjort noe galt. Byrået gikk på en uteblivelsesdom i forliksrådet og det endte vel med at trykkeriet til slutt betalte.

Vi blir nok aldri kvitt bildetjuveri, eller uhjemlet bruk av andres opphavsrettslig beskyttede materiale, for å si det litt mer juridisk. Det som skuffer meg er at holdningene og bevisstheten rundt dette knapt har forandret seg på 50 år. For det er tjuveri – på samme måte som om du tar noe i en butikk uten å betale for det, fordi du trodde ingen så deg.

Og NRK? Joda, de kjøpte isbjørnbildet mitt via NTB/Scanpix, til engangs bruk. Kjøper var NRK Beta, men siden den digitale bildefila var lastet ned til NRKs server, fant NRK Nyheter bildet og brukte det ved minst tre anledninger på Dagsrevyen eller Kveldsnytt – pluss på Nrk.no. Jeg sier minst tre, fordi det var det jeg tilfeldigvis oppdaget selv. Da bruken ikke fremkom av avregningene jeg mottar fra NTB/Scanpix, tok jeg det opp med dem. NTB/Scanpix valgte å betale meg min andel og bare innskjerpe reglene overfor NRK. NRK er en så stor og viktig kunde for NTB/Scanpix at de lot det være med det.

Og sånn går no dagan. Om jeg tror på noen bedring? Nope.

Årets julekort

Da var det advent og på tide gjøre klart årets julekort! 

Nederst i fryseren fant jeg noen pakker med Agfa Brovira BEH. Altså gradasjon “ekstra hard” kontrast. Dette produktet forsvant vel på 1980-tallet, om ikke før, og var det mest kontrastrike fotopapiret i sin tid. Jeg brukte det av og til på slike motiver som trengte en ekstra piff. Kravet til julekortet jeg lager hvert år er at det for det første skal være fotografert på film, og laget i mørkerom i begrenset, nummerert opplag, fortrinnsvis på gammelt, klassisk fotopapir.