Viktigst at det er godt

– Det viktigste med fotografi er at det er godt!

Jarle Strømme var på 1970-tallet lærer i fotografi på det som het Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo, populært kalt kunst- og håndverksskolen. Strømme hadde etablert et fotogalleri på skolen, riktignok i beskjedne lokaler i en korridor i kjelleren hvor den lille fotoavdelingen befant seg, men tross alt et fast fotogalleri. Jeg mener det var Norges første. Jarle Strømme var ikke videre begeistret for at Forbundet Frie Fotografer (stiftet i 1974 ) ønsket å fremme en ny sjanger innen fotografi; nemlig fotografisk kunst. Det var nok sjangere som det var, vi trengte ikke flere, mente Strømme. Det viktigste var at det var god fotografi, uansett sjanger.

Men hva betød nå egentlig det? Et naturlig oppfølgingsspørsmål var naturligvis hvordan definere «god» fotografi? Jeg var ny i miljøet og FFF ville markere et skille mellom fotografisk kunst og annen fotografi, så vi både utfordret og kritiserte Strømmes ståsted. I hans verden gikk skillet hovedsaklig mellom fagfotografer og amatørfotografer. For FFF var det viktig å markere at fotografisk kunst var en egen disiplin ulik andre etablerte fotografiske sjangere, enten det var amatørfotografi eller fagfotografi.

Men: Hadde Jarle Strømme allikevel et poeng? 

Jeg havnet etter hvert i FFF´s faste jury og dilemmaene sto nærmest i kø da vi skulle slå ned grensestolpene. Var for eksempel «fri» fotojournalistikk – slik som det samfunnskritiske og radikale bildebyrået Samfoto bedrev – å betrakte som kunst eller ikke? Vel, noen av fotografene ble under sterk tvil tatt opp som medlemmer i FFF, andre ikke. Det samme gjaldt naturfotografene. Noen lot være å søke om opptak i frykt for å bli avvist. 

Frykten var reell nok. For vi skal ikke glemme at grensedragningen mellom kunst og ikke kunst var viktig for FFF. Det var nøkkelen til å bli anerkjent av statlige myndigheter og de øvrige kunstnerorganisasjonene som en seriøs kunstnerorganisasjon – noe FFF forøvrig tidlig lyktes med. Så taktikken kan jo ikke ha vært helt på trynet.

Med årene har skillene mellom fotografiske sjangere blir mindre distinkte enda spesialiseringen og profesjonaliteten har økt innen både fotojournalistikk, reklame, naturfoto og fagfoto. I dag er det mye mer «crossover» mellom forskjellige sjangere, kanskje bortsett fra fagfotografen i sitt studio med brudepar og konfirmanter. Bortsett fra det; alle låner fra alle. Og det som da gjenstår – når skillene mellom båsene tones ned – er jo, paradoksalt nok, om det er god fotografi eller ikke.

Utfordringen med å skille god fotografi – ikke nødvendigvis fra dårlig fotografi, for det er lett – men fra mindre god fotografi er ikke noe mindre i dag enn på 1970-tallet. Så oppfølgingsspørsmålet, hvordan avgjøre hva som er godt, er like relevant nå som da. Samtidig må jeg i dag si meg enig med Jarle Strømme, til tross for at det er vanskelig å skille klinten fra hveten: Det viktigste er at det er godt.

Dessuten: Er det egentlig så viktig om det er kunst eller ikke? Egentlig ikke – også takket være at fotografi i dag jo er anerkjent som kunst. Skuldrene er senket.

Da Leif Preus stilte ut fotografen Jac. Brun (1921 – 1995) i fotogalleriet i Preus fotomuseum i Horten i 1978 var både jeg og andre skeptiske. Jac. Brun, som var en nestor blant fagfotografene, fotograferte for postkortforlaget Mittet Foto AS. Vi så jo helst at galleriet konsentrerte seg om fotografisk kunst, til nød historisk fotografi. Men Leif Preus var altetende når det kom til fotografi, og det var jo han som bestemte. Kanskje var det viktigste også for ham at det var godt. Han levde tilsynelatende greit med at deler av fotokunstmiljøet mente galleriets utstillingsprofil manglet retning. Postkortfotografiet hadde lav status, men natur- og landskapsbildene som Jac. Brun stilte ut, var utrolig estetiske, vakre og fagmessig veldig dyktig utført. Det var helt åpenbart «godt». Det ble en øyeåpner for meg, selv om jeg ikke ville ta det innover meg der og da.

Jeg fikk et enklere liv da jeg tillot meg selv å sette uhemmet pris også på gode bilder med utpreget estetiske verdier – uansett sjanger og uten å skjele til om det hadde kvaliteter utover det estetiske, eller om det var kunst eller ikke.

Så ja, kanskje han hadde et poeng, Jarle Strømme? Det er jo helt klart viktig at det er godt! 

I mangel av ett av Jac. Bruns fargebilder fra utstillingen i Preus fotomuseum i 1978 velger jeg å illustrere denne teksten med dette sorthvittbildet som Brun fotograferte i Nordmarka på 1950-tallet. Brun fotograferte en rekke natur- og landskapsbilder uten spesiell stedstilknytning i årene han arbeidet for Mittet Foto AS (1953 – 1979).