Greia mi

Så sant jeg har anledning tilbringer jeg første nyttårsdag i mørkerommet. Så også i år, i ro og mak og med god musikk til (det beste stereoanlegget bør som kjent stå i mørkerommet) – og noen negativer fra 1970-tallet. For ja, jeg holder på å lage nye forstørrelser av noen gamle bilder som kanskje (sier og skriver kanskje) har noe mer i seg enn det jeg så den gangen for lenge siden. Skjønt forstørrelser og forstørrelser, bildene er ikke nødvendigvis særlig store, men siden jeg hater begrepet «å kopiere bilder» når jeg arbeider i mørkerommet, sier jeg konsekvent forstørrelse – som jo er både korrekt og presist så lenge det ferdige bildet på papir er større enn negativet.

Og negativene mine fra den gang måler enten 24 x 36 mm eller 6 x 6 cm. Dette var jo lenge før vi vi hadde digitalkameraer, alt ble fotografert på film. Kodak Tri-X og Panatomic-X, Ilford Pan-F og FP4 og kanskje Agfapan 25 – alt sammen tradisjonelle sorthvittfilmer. Negativet kan sammenlignes med et sett med noter, et partitur, som jo kan «fremføres» på forskjellig vis. Og det er ikke sikkert måten jeg laget bildet på for mange år siden er den eneste riktige eller beste utgaven. Siden jeg har gått ut og inn av mørkerommet i over 50 år – ikke bare første nyttårsdag – kan jeg jo påberope meg en viss erfaring. Jo mer erfaring, jo bedre resultat – eller i hvert fall annerledes. Og så kan jeg i ettertid velge da, hvilken versjon som er best.

Uten at det heller er noen fasit. Til syvende og sist koker det vel ned til hva jeg selv liker best. Noen tekniske og faglige kvaliteter ved forstørrelsen kan vi kanskje objektivt sett si er forbedret, men når det kommer til utsnitt, kontrast, valører og slikt er og blir det en subjektiv vurdering av hva som passer best til bildet.

Disse tidlige bildene er motivmessig veldig varierte og til en viss grad preget av en estetikk som ble dyrket i fotoklubbene. Og det er ikke til å undres over at fotoklubbene historisk sett har hatt stor betydning for utviklingen innen det vi kaller bildemessig fotografi. Begrepet er litt pussig, fotografi er jo bilder og dermed er vel all fotografi «bildemessig», men det som menes her er den type bilder som ble dyrket i amatørfotomiljøet og fotosalongene fra slutten av 1800-tallet. Da dominerte piktorialismen, bildene etterlignet i stor grad maleriet både motivmessig og teknisk. Utviklingen skjøt fart tidlig på 1900-tallet, da i en mer sosialdokumentarisk, men fremdeles ofte romantisk, retning. Senere fikk forskjellige stilretninger som for eksempel Neue Sachlichkeit (ny saklighet), innflytelse i amatørfotomiljøet på 1930-tallet og utover, selv om den romantiske sosialrealismen sto sterkt store deler av etterkrigstiden. Dette er bare noen eksempler, dette var ikke de eneste stilretningene innen utviklingen av bildemessig fotografi fram mot vår tid. Fotoklubbenes storhetstid tok vel slutt i løpet av 1980-årene.

Vi skal heller ikke glemme at begrepet amatør stammer fra det latinske verbet amare (å elske), via det franske ordet amateur, altså en som elsker det hen gjør og som dyrker en lidenskap. Noe som er det motsatte av den litt nedsettende betydningen vi ofte legger i begrepet. Jeg prøver alltid å bruke begrepet i dets egentlige og dermed positive betydning, selv om deler av fotoamatørmiljøet i dag fremstår mer upretensiøst enn lidenskaplig.

Jeg ser en tydelig dreining i min egen fotografi mot slutten av 1970-tallet. Motivene er fremdeles veldig varierte, men bildene får etter hvert et mer personlig preg. Det er ikke like tillært estetisk lenger. Motivene er strengere komponert, utsnittet er mer bevisst og stilen mer forenklet og minimalistisk. Jeg var ikke så bevisst denne dreiningen den gang – jeg var oppslukt av fotografi, og søkte jo bare videre. Men når jeg i ettertid studerer kontaktkopiene mine og bildene jeg laget på denne tiden, er skillet ganske tydelig og kan tidfestes til 1977.

At motivkretsen var variert ble blant annet lagt merke til av professor i kunsthistorie, Øivind Storm Bjerke. Han skriver i artikkelen «Vannskiller og veiskiller 1979 – 1985» i boka Kunstfotografi i Norge, Forbundets Frie Fotografers 25 års jubileum (1999): «Løbergs produksjon kom etter hvert til å preges av at hans kreativitet bredde seg ut i ringer mer enn langs en linje…det (er) vanskelig å få øye på noen fast retning… Felles for fotografer som (Kjell Sten) Tollefsen, (Bjørn) Høgrann, Løberg og andre… er at de alle slutter seg til den klassiske modernismens oppfatning om at kunstartens essens er å finne i utforskningen av mediets egenart».

Storm Bjerkes observasjon er presis, og gjelder til en viss grad fremdeles. Selv om jeg de seneste årene også har arbeidet med konkrete prosjekter med utgangspunkt i en bestemt idé, har motivvalget vært variert – vi kan kanskje si tilfeldig ut fra hva som har dukket opp på min vei. Riktignok med en personlig, til dels minimalistisk stil, men altså variert. Storm Bjerke anerkjenner utforskning av fotografiets egenart som en verdi i seg selv i en søken etter kunstnerisk essens.

En fotograf som Tom Sandberg fotograferte også veldig forskjellige motiver, men han skiller seg ut ved en veldig gjennomarbeidet stil. Du ser at det er et Sandberg-bilde. Tom Sandberg hedres for tiden med en stor retrospektiv utstilling på Henie Onstad kunstsenter. Vibeke Tandberg skriver tankevekkende i utstillingskatalogen til Henie Onstad om Sandbergs fotografier at han «så liv, død og evighet i alt han rettet kameraet mot». Han lyktes ikke bare med å utvikle sitt eget, helt personlige språk, men også å fotografere langs en linje på en slik måte at produksjonen oppleves som en helhet, til tross for den store variasjonen i motiver. For det er et langt sprang fra en kvinneakt til et sort avløpsrør i plast i en grøft. Allikevel snakker han alltid om det samme.

En annen fotograf som er umulig å ta feil av er finskamerikanske Arno Minkkinen. Men det skyldes først og fremst at han siden 1970-tallet knapt har fotografert et eneste bilde uten at han selv er med i bildet på et vis, om det så bare er en naken arm eller et ben. Fargebilder vet heller ikke han hva er.

Jeg tar meg av og til i å ønske at min egen produksjon hadde hatt noen av de samme kvalitetene, altså mer langs en linje enn som ringer i vann. Men jeg vet samtidig at da måtte jeg ha lagt bånd på meg selv. Noe av det som fascinerer meg aller mest med fotografi er jo mediets egenart og alle variasjonene fotografiet rommer. Jeg hadde ikke trivdes med å holde fast på en mer avgrenset linje, eksperimentert mindre og holdt meg til samme teknikk – vært mer «ensporet». Jeg er alt for nysgjerrig til ikke å fotografere og lage akkurat de bildene jeg har lyst til, i den teknikken jeg synes egner seg.

Å dyrke fotografiets egenart er ikke i tiden, dagens postmodernisme bryr seg ikke om klassisk modernisme. Nå spiller det ikke noen rolle for meg at det jeg lager ikke er moderne, jeg kunne uansett ikke tenke meg å prøve å lage bilder som er mer i tiden når det ikke interesserer meg. Jeg er redd mange unge fotokunstnere er for opptatt av å jakte trender. Er det noe jeg ikke ville forandret om jeg fikk leve om igjen så er det å lage nettopp de bildene jeg selv har lyst til å lage.

Øivind Storm Bjerke skrev i forordet til boka I Am Standing Here To See, som jeg ga ut i 2022: «Det er et materielt nærvær i Løbergs bilder, som gir dem en nøktern saklighet, som jeg oppfatter som bildenes fremste egenskap og kvalitet. Det er en form for saklighet som gir betrakteren mulighet til å arbeide med bildene uten å bli overdøvet av teatrale bildevirkninger, visuell støy som avleder oppmerksomheten, anekdotisk innhold og påtrengende fortelleriver, men tvert i mot oppfordrer til konsentrasjon og fordypelse».

Dette er greia mi.