Alt var enklere før

I 1990 kom filmen «Danser med ulver», av og med Kevin Costner. På den tiden skrev jeg fast om fotografi for Dagbladet. Filmen ble en stor publikumssuksess også i Norge og jeg foreslo for Dagbladet å lage en sak om Edward S. Curtis, den amerikanske fotografen som mot slutten av 1800-tallet og inn i det nye århundret viet livet sitt til å fotografere indianerstammene i USA.

Edward S. Curtis: «Sioux chiefs» (1906). Fotogravyr ved John Andrew & Son.

Jeg kjente godt til Curtis bilder og jeg kjente godt til mappen med originale fotogravyrer av bildene som befant seg i Preus Fotomuseum, kjøpt inn til museet av Leif Preus noen år tidligere. Artikkelen i Dagbladet måtte jo illustreres, så jeg ringte Preus og spurte om jeg kunne få komme og avfotografere bildene.

Det var ikke noe problem, og det var slett ikke nødvendig at jeg dro med meg lamper og kamera til Horten, «jeg har jo budbil til Oslo hver dag», sa Preus. Dette var i storhetstiden til Preus fotolaboratorium og de røde budbilene til laboratoriet betjente fotobutikkene til Preus Foto AS i blant annet Oslo-området. «Jeg sender bildene til butikken på Holbergs plass».

Vi snakker altså om unike og sjeldne originalbilder som i dag er verdt hundretusener. Jeg vet ikke hva Preus betalte da han kjøpte bildene av samleren og kunsthandleren Stephen White i Los Angeles på 1980-tallet, men om de var verdifulle allerede den gang. Betjeningen på Holbergs plass var først litt usikre på hvor de nå hadde gjort av mappen med bildene, «lurer på om jeg satte den inne på bakrommet». Omsider fant de den og jeg gikk ut av døren med mappen under armen og beskjed om at jeg kommer tilbake med den om et par dager. Ikke noe følgebrev eller kvittering. Jeg rigget opp lys og kamera på studioet mitt og avfotograferte bildene på lysbildefilm (dette var jo før digitalt), og kjørte ned igjen til Preus Foto med mappen da jeg var ferdig.

I dag høres det litt skjødesløst ut, men det var en helt annen og uskyldig tid. Du får sikkert se bildene i Preus museum i dag også, men de sender dem neppe til deg med budbil. Historien er forøvrig hverken unik eller uvanlig. Da NRK Fjernsynet i sin spede begynnelse på 1960-tallet ønsket å bruke Edvard Munchs maleri «Skrik» i en sending, spurte de Munchmuseet om å få låne det. Det var helt i orden. Harald Heide Steen jr. som da var ansatt som produsent i fjernsynet, tok NRKs varebil ned til Munchmuseet, fikk utlevert maleriet, la det bak i varebilen og kjørte opp igjen til Marienlyst. Dagen etter sending kjørte han maleriet ned igjen til Tøyen.

Vi ser på bilder i Preus fotomuseum en gang på midt på1980-tallet. Fra venstre Arne Walderhaug, Leif Preus og Herdis Maria Siegert.

Preus fotomuseum var fra etableringen i 1977 og fram til det ble kjøpt av Staten i 1994 (og ble Norges nasjonale fotomuseum) eid av Preus Foto AS. Noe av ideen bak samlingen var at den blant annet skulle være en ressurs for ansatte i Preus Foto, et «bruksmuseum». Da jeg skjønte at Leif Preus også hadde sikret seg Charlie Chaplins filmkamera (som Chaplin blant annet laget filmen «Småen» med), spurte jeg ham en gang om hvor det befant seg. «Det står der», sa han og pekte på kameraet som sto på et trebensstativ i gangen rett innenfor inngangsdøren hvor folk gikk inn og ut. Preus viste gjerne fram samlingen til alle som var interessert. Vi var flere som hadde stor interesse av å se originalbilder av noen av verdens beste fotografer da vi var på besøk de gangene Preus åpnet utstillinger i museets galleri. Det kunne bli sene kvelden før Preus lukket arkivskuffene – som jeg faktisk har i mitt studio i dag, som lagerplass for mine egne bilder. Uten sammenligning forøvrig, altså. 🙂

Og Edvard S. Curtis? Bildene ble til et fire siders oppslag i Dagbladets søndagsavis.