«Glemt» teknikk: Solarisasjon
Som ung fotoamatør eksperimenterte jeg i mørkerommet med en teknikk vi kalte solarisasjon, selv om den riktige betegnelsen var sabattier-effekt. Skjønt det var ikke helt riktig det heller, men mer om det senere. Hva var det vi ville oppnå?
Når du i mørkerommet slipper vanlig, hvitt lys til et sorthvittbilde som bare er delvis fremkalt, og før det er fiksert, da blir også de lyse partiene i bildet mørke – naturlig nok. Fotopapiret blir jo sort der det er belyst. Så de lyse partiene (for eksempel en lys himmel) i en delvis fremkalt forstørrelse som ennå ligger i fremkallerskåla, vil også bli mørke. Bare litt hvitt lys gir bare litt grå himmel, mens mye lys vil gjøre hele bildet sort. Med en akkurat passe dose hvitt lys blir lyse partier akkurat passe mørke, og – her kommer det spennende – i konturene mellom tonevalørene i bildet oppstår det en lys, tynn «glorie», som en tynn strek.
I dag kan du lett legge på denne effekten i et digitalt bilde med filteret Solarize i Photoshop. Jeg har derimot brukt en dag i mørkerommet til å utforske den opprinnelig manuelle og helanaloge teknikken. I gamle dager slumset vi i vei uten å ha nøyaktig kontroll på ettereksponeringen med hvitt lys, og resultatene ble litt tilfeldige. Ved koble et eksponeringsur til en 40 W lyspære hengende over fremkallerskåla, fikk jeg nøyaktig kontroll på effekten.
Trikset er å korte litt ned på normal eksponeringstid når du lager en forstørrelse. Prøv å redusere eksponeringstiden med 20 til 30 prosent. Når fotopapiret er fremkalt ca 75 prosent av normal fremkallingstid, utsetter du forstørrelsen for hvitt lys noen få sekunder, kanskje så kort som ett sekund eller mindre. Deretter lar du bildet fremkalles ferdig.
Jeg var nysgjerrig på å se om sabattier-effekten kunne ha noen kreativ verdi for meg. Inspirert av mine ungdommelige eksperimenter – og med en følelse av at jeg ikke hadde utprøvd dette tilstrekkelig – hadde jeg valgt ut noen bilder hvor jeg tenkte sabattier-effekten kunne tilføre bildet noe ekstra. Men for å gjøre oppsummeringen kort: Det er og blir et sidespor – for min del, altså. Artig, men ikke så mye mer.
Slik var det ikke for den amerikanske fotografen og kunstneren Man Ray. Han benyttet seg av effekten i flere av sine bilder i mellomkrigstiden, etter at hans assistent, elskerinne og – ikke minst – fotograf Lee Miller tilfeldigvis «gjenoppdaget» effekten som på den tiden hadde gått mer eller mindre i glemmeboken. Ved et uhell kom det lys til noen filmer under fremkalling, og Man Ray videreutviklet og brukte teknikken i flere av sine mest kjente bilder, blant annet et portrett av Miller.
Det jeg derimot oppdaget da jeg prøvde ut teknikken nylig var at en svært kort etterbelysning demper høylysene uten å gi den typiske sabattier- eller kontureffekten – i hvert fall ikke slik at den er spesielt fremtredende. Ved noen typer motiver oppnår jeg en nesten sølvskimrende, lys grå tonevalør i de lyse partiene, noe som legger hele bildet i et dypere toneleie. Ved første øyekast ser det bare ut som lav kontrast, men altså et markant neddempet uttrykk (minner litt om desaturering av fargene i et fargebilde). Akkurat denne effekten tar jeg med meg videre.
Vi kalte det altså solarisasjon der vi eksperimenterte med dette i mørkerommet da jeg var ung. Solarisasjon er derimot en effekt som oppstår ved veldig kraftig overeksponering. På et bilde hvor for eksempel solskiven er med i bildet kan sola fremstå som sort i stedet for hvit. Den kraftige overeksponeringen har «vendt» tonen. Denne effekten har ingen bildemessig verdi og er (var) en uønsket effekt med sorthvitt film. Sabattier-effekten – som er den fremgangsmåten jeg viser noen resultater av her – ble beskrevet av den franske vitenskapsmannen Armand Sabatier i 1862, men siden navnet hans ble feilstavet med to t-er i stedet for en ble det for ettertiden kalt sabattier-effekten.
Her har forstørrelsen fått så mye hvitt lys (mens det ennå ligger i fremkallerskåla) at himmelen er blitt ganske mørk (den er opprinnelig nesten helt hvit). Gresset er allerede fremkalt til en grå tone da fotopapiret utsettes for hvitt lys og det fremkalte sølvet her virker som en skyggemaske som demper virkningen, og disse valørene påvirkes ikke like mye. Den litt underlige effekten som oppstår, i tillegg til de hvite konturene, er at bildet ser ut som et negativt og posistivt bilde på samme tid.
Bildet til venstre har fått veldig lite etterbelysning med hvitt lys slik at det det kun oppstår en lys grå valør i det hvite (jfr. den hvite kanten rundt bildet som er blitt lys grå). Den hvite konturen er godt synlig rundt pipa. Bildet til høyre har fått en kortere grunneksponering, men noe mer hvitt lys. De lyse partiene blir mørkere, samtidig som opplevelsen av et negativt bilde er mye sterkere.
Eksperiment fra 1970. Negativet ble forstørret på et stykke grafisk film med veldig høy kontrast, og etterbelyst med en liten dose hvitt lys under fremkallingen. Deretter ble bildet på den grafiske filmen kontaktkopiert på et nytt stykke grafisk film, før det ble forstørret på fotopapir (også det med høy kontrast).