Kurator Lars Elton har etter min mening gjort en veldig fin jobb med utvelgelse og sekvensering av bildene, noe som gir utstillingen et helhetlig inntrykk med sine forskjellige motivområder og tilnærming.

Utstillingen består av totalt 100 arbeider, fotografert mellom 1974 og 2025.

De følgende arbeidene viser diptyker, altså to bilder satt sammen til ett arbeid, et uttrykk jeg begynte å utforske sent på 1970-tallet. Bilde «Shetland», 1976 er et av de første arbeidene jeg presenterte på denne måten.

«Turning point pictures are important to hold on to», har den amerikanske fotografen Joel Meyerovitz sagt.

De neste fire arbeidene er et resultat av et fire måneder langt AiR-opphold (Artist in Residence) på Cité Interna-tionale des Arts i Paris, gjennom Ingrid Lindbäck Langaards stiftelse, i 2014. De to arbeidene i «Infinity»-serien ble begge antatt på Østlandsutstillingen tre år senere. 

Det er ikke så mange bilder av mennesker i denne utstillingen. Dette har den naturlige forklaring at jeg ikke tar så mange bilder som involverer mennesker. Denne sekvensen er unntaket som bekrefter regelen.

På slutten av 1970-tallet var jeg mye på Henie Onstad kunstsenter på Høvikodden. I foajeen hang det et stort tekstilarbeid signert Jan Groth. Det var bare en hvit, litt uregelmessig, rufsete hvit strek mot helt sort bakgrunn. Jeg var like fascinert hver gang, bildet var det første du så da du kom inn døra. 

Jan Groth er en kunstner jeg setter umåtelig høyt og disse to seriene á tre bilder viser hvordan han også har påvirket meg. Jeg vedkjenner meg den!

Temaet vinter har opptatt – og opptar – meg. Maleren Kåre Tveter sa en gang om sine landskapsmalerier fra Svalbard at han hele tiden søkte den perfekte blåtonen. Jeg søker den perfekte gråtonevaløren – der snøen ikke er grå, heller ikke helt hvit, men akkurat passe hvit. Eller grå. Ikke for mye, ikke for lite.

Tema fly. Fra flyvinduet og ut. Eller fra bakken og opp. I sorthvitt. Eller i farger. Gjerne med infrarødfølsom film.

Pinhole. Man tager en lystett pappeske, lager et lite hull i en av sidene og setter inn en bit aluminiumsfolie hvor det er stukket ut et bittelite hull (pinhole) med en tynn knappenål. Så lader man boksen med et lysfølsomt materiale, for eksempel film eller fotopapir. Hullet er tildekket helt til man er klar til å fotografere. Det åpnes for at lyset kan slippe gjennom hullet, og bildet eksponeres – alt fra noen sekunder til en halvtime, avhengig av det lysfølsomme materialets egenskaper. Deretter fremkalles bildet. Jeg skanner filmen eller fotopapiret, bearbeider kanskje bildet litt i Photoshop og printer det ut på kunstpapir i det formatet jeg ønsker. Ingen linse eller objektiv, bare et bittelite pinhole danner bildet.

Crash Site Investigationser en visuell utforskning av flyhavarier. Vrakdeler, flight recorders og instrumenter fra havarerte fly er fotografert klinisk nøytralt og isolert mot en ensartet bakgrunn. En slags alternativ havarirapport. Et prosjekt i nært samarbeid med Statens havarikommisjon, avdeling luftfart.

Bildene herfra og ut er et utvalg med varierte motiver i forskjellige teknikker, komponert av kurator Lars Elton.