Tilbakeblikk #3 (1971)

Dette bildet fotograferte jeg i 1971, men gjorde ikke noe mer ut av det før flere år senere. Da først oppdaget jeg den rene enkelheten som bildet også kunne uttrykke.

Det sies at fotografens negativ er som dirigentens partitur. Resultatet avhenger av hvordan det som står skrevet på notearket fremføres. Ett og samme musikkstykke rommer en uendelighet av tolkninger. Slik er det med et negativ også. Hver gang fotografen går i mørkerommet og ser på negativet med nye øyne, oppstår et nytt uttrykk, en ny tolkning. I dette tilfellet et veldig enkelt og konsentrert uttrykk. Kanskje vi kan si; en enkelt tone? Paukene og basunene er i hvert fall borte.

Bildet ble fotografert med et Rolleiflex-kamera som gir negativer i format 6 x 6 cm. Bildet til venstre viser en kontaktkopi av hele negativet hvor jeg har tegnet inn utsnittet slik jeg så det for meg i 1971, mens bildet til høyre viser den ferdige forstørrelsen. Det har blant annet blitt vist på min separatutstilling i Hamar kunstforening i 1987.

Tilbakeblikk #2: Kodalith (1971)

En «lithfilm» var en film som ga veldig høy kontrast og egentlig var beregnet på grafisk bruk, som offset-trykk av tekst. Jeg brukte den til å eksperimentere med effekter i mørkerommet, og ser i ettertid at dette de første grepene mot et forenklet – kall det gjerne minimalistisk – bildeuttrykk.

Kodak Kodalith Ortho Film Type 3, som jeg omtalte i forrige tilbakeblikk, var en slik film. Da jeg laget et bilde på denne filmen i stedet for et tradisjonelt fotopapir, fikk jeg et positivt bilde på film i stedet for på papir. Mellompostitivet ble deretter kontaktkopiert på et nytt stykke film, og siden filmen i utgangspunktet hadde veldig høy kontrast, ble det nye negativet nesten helt grafisk sort og hvitt, uten mellomtoner – noe som gjenspeiles i forstørrelsen på papir, altså i det ferdige bildet.

Jeg tror alle amatørfotografer på 1970-tallet fotograferte snøformasjoner, i et forsøk på å skape litt abstrakte bilder. Jeg fant mine i skaresnøen ved hytta vår i Ringsakerfjellet vinteren 1971. Jeg var nok mer ute etter en dramatisk effekt enn et forenklet bildeuttrykk, for selv om det minimalistiske senere skulle bli et kjennetegn ved mine bilder var ikke dette bevisst fra min side så tidlig. Jeg var ennå som fotoamatør å regne og hadde ikke annet mål enn å lage visuelt gode og slående bilder som kunne sanke poeng i Hamar Kamera Klubbs fotokonkurranser. Men jeg kommer garantert tilbake til minimalismen.

Tilbakeblikk (1970)

En gang i tiden syntes jeg dette var det aller beste bildet jeg hadde tatt.

Og ja, det er jo i og for seg et blinkskudd. Det var motocross-stevne på Terningmoen utenfor Elverum, og sammen med noen fotointeresserte kamerater var jeg på plass ute i løypa. Dette var i slutten av mai, 1970. Vi fulgte løypa litt innover i skogen, det var lite sperringer og vakter og vi kunne egentlig stå akkurat der vi ønsket. Det var tildels gjørmete og vått, og vannspruten i denne pytten var jo ganske imponerende. Jeg hadde et Pentax Spotmatic speilreflekskamera med 50 mm normalobjektiv, så jeg står ganske nærme. Lukkertid 1/1000 sekund «fryser» bevegelsen i både motorsykkelen og vannet.

Jeg deltok i flere fotokonkurranser med bildet. Forstørrelsen laget jeg i mitt improviserte mørkerom på gutterommet. Bildet er limt på tykk kartong, det var det som var standard for å delta i fotokonkurranser den gang. Jeg var såpass fornøyd med bildet at jeg tenkte at det skal jammen i meg godt gjøres å overgå dette.

I dag ser jeg tilbake på bildet mer som en historisk kuriositet fra de første årene jeg fotograferte. Jeg har heldigvis tatt vare på forstørrelsen, med alle sine bruksmerker etter å ha blitt sendt hit og dit og håndtert av forskjellige jurymedlemmer.

På denne tiden, altså rundt 1970, var jeg aktiv i Hamar Kamera Klubb. Jeg var lidenskapelig interessert i fotografi, og hele tiden på jakt etter gode bilder og visuelle effekter – med beina godt plantet i datidens fotoklubb-estetikk. Men altså visuelt søkende. Alle triks måtte gjøres i kameraet eller i mørkerommet, alt ble fotografert på film. Jeg eksperimenterte blant annet med grafisk film, altså film som ga veldig høy kontrast og var beregnet på å fremstille strekoriginaler i sort og hvitt. Kodak leverte en film som het Kodalith, og den kunne du arbeide med i rødt mørkeromslys, altså på tilnærmet samme måte som vanlig fotopapir som vi brukte til å lage forstørrelser i sorthvitt på papir. Jeg brukte flere av bildene fra motocross-stevnet til å prøve ut effektene jeg kunne oppnå med denne filmen. Da jeg laget et bilde fra originalnegativet på Kodalith, fikk jeg først et positivt bilde på film. Ved å kontaktkopiere denne på et nytt blad Kodalith-film, fikk jeg et på nytt et negativ, men med ekstremt høy kontrast som ga et helt grafisk bilde. På bildet under har jeg underveis i prosessen solarisert bildet. Solarisasjon er et begrep fotografer bruker om det som egentlig heter Sabattier-effekten (selv om Armand Sabatier, som oppdaget fenomenet i 1862, skrev navnet sitt med en t). Effekten oppstår når du lar hvitt lys påvirke fotopapiret eller filmen et kort øyeblikk mens det ennå ligger i fremkalleren. Da blir også bildets lyse partier etter hvert mørke på grunn av lysets påvirkning, samtidig som det oppstår en lys, svak glorie rundt konturene i bildet.

Kombinert med bruk av grafisk film for først å lage et mellompositiv og deretter et nytt negativ, blir effekten svært tydelig i det som fremstår som en veldig grafisk tegning av konturene i motivet. I dag kan effekten skapes med noen få tastetrykk i Photoshop, men i 1970 var dette tidkrevende og nitidig mørkeromsarbeid. Det solariserte negativet brukte jeg så til å lage en forstørrelse i 30 x 40 cm format på fotopapir, som på fotoklubb-vis ble montert på kartong for fremvisning. De sorte kantene i bildet laget jeg ved å dekke til fotopapiret og bare etterbelyse kantene med hvitt lys før jeg fremkalte forstørrelsen. Heldigvis har jeg tatt vare på dette bildet også.

Hva rommer ikke en fotografs gjemmer (i dette tilfellet fryseren)? En uåpnet pakke Kodak Kodalith Ortho Film, Type 3, som riktignok gikk ut på dato i 1988, men som sannsynligvis er like god i dag. Kaster aldri noen ting, vett´u!

Katastrofalt dårlig trykk i fotografi

Det skulle vært en oppsummering av 40 års virke som fotokunstner, men ligner mer en nekrolog fra helvete.

Fotografi #2 presenterer et ni siders oppslag med mine bilder, pluss et intervju gjort av kunstanmelder Lars Elton og et flott miljøportrett fotografert av Bjørn Wad. Jeg hadde virkelig sett fram til dette. Dessverre er trykken av bildene mine helt eksepsjonelt dårlig, og alt av detaljer og underliggende toner i de forholdsvis mørke bildene er gått tapt. Alt framstår som en grå masse. Presentasjonen av bildene er så dårlig at den er ulovlig. I lov om opphavsrett til åndsverk heter det at “Et verk må ikke (…) gjøres tilgjengelig for allmenheten på en måte som (…) er krenkende for opphaveren eller verkets anseelse eller egenart”.

“Morten Løbergs bilder er en nesten helsvart grøt. Dette holder ikke!"
(Jan von Krogh på Facebook)

Det er ingen tvil om at presentasjonen slik den framstår i Fotografi, er krenkende. Den er i værste fall direkte ødeleggende for meg. At dette selvfølgelig ikke er villet er kun en formildende omstendighet. Det er jo ødeleggende også for Fotografi. Kommentarer i sosiale medier stiller spørsmål om redaksjonens grafiske og trykktekniske kompetanse. Like naturlig er det å undres over at trykkeriet ikke har sett at dette ble feil. De unnskylder seg med at de ikke kan vite hvordan bildene er ment å se ut på trykk, men det jo rart at de ikke ser det alle andre ser.

“Så godt at du beskriver dette. Jeg lurte virkelig på om - er dette kunst?”
(Birger Falch-Pedersen på Facebook)

Nå kan det paradoksalt nok være en fordel at trykken er så rævva at “alle” skjønner at noe må være feil, at det ikke er ment å se slik ut. Det er redaksjonen som ferdigstiller bladet og sender trykk-klare pdf-filer til trykkeriet. Redaksjonen har fått bildefiler fra meg som er ferdigstilt på en profesjonell og 100% fargekorrigert skjerm, slik at bildene vises slik de skal vises – og trykkes. De samme filene, kanskje med noen små finjusteringer, gir nydelige printer på matt bomullspapir.

Papiret som Fotografi trykker på, er et matt, ubestrøket papir som kan gi nydelig trykk, men det passer ikke til alt. Mørke bilder kan by på problemer, men resultatet denne gang overrasker også redaksjonen – som selvfølgelig beklager dypt det som har skjedd. Det setter jeg naturligvis pris på, men det endrer jo dessverre ingenting. Bladet er distribuert og skaden har skjedd. Kvalitetskontrollen har vært helt fraværende.

“Det dårligste trykket jeg har sett noensinne.”
(Per Arnfinn Persen på Facebook)

Dette er som nevnt også en ripe i lakken for Fotografi. Og abonnentene har ikke fått det de har betalt for. Nærmere ti prosent av bladet er bare makulatur. Fadesen rammer indirekte også Lars Elton, som skiver for Fotografi for første gang.

Jeg synes Fotografi har blitt et både interessant og flott kunsttidsskrift for fotografi, og jeg ønsker bladet alt vel. Jeg kommer ikke til å foreta meg noe mer i sakens anledning, hverken å kreve erstatning (som ville virket ødeleggende på en allerede anstrengt økonomi) eller kreve omtrykk (og risikere at det blir feil en gang til).

Men jeg oppfordrer alle til å hive Fotografi #2 i søpla. Du kan heller lese intervjuet på Fotografi.no. Der kan du også se større versjoner av bildene helt nederst i saken.

“Oj, SÅ ille!!”
(Nina Reistad på Facebook)

Vi beklager så mye til Morten M. Løberg for denne feilen og vi er på saken for at dette ikke skal skje igjen. At fotografier gjengis på denne måte skal selvfølgelig ikke skje i et fototidsskrift.
(Fotografi på Facebook)

Sånn ser et av arbeidene min ut i Fotografi. Ikke bare er trykken elendig, men bildets hovedelementer havner midt i papirskjøten.

Slik skal det se ut. (© Morten M. Løberg)

© Morten M. Løberg

© Morten M. Løberg

© Morten M. Løberg

© Morten M. Løberg

Bjørn Wad har fotografert meg i mitt studio på Frysja i Oslo. Lars Elton har skrevet intervjuet med meg i siste nummer av Fotografi. Du kan lese det her.

Portfolio 1

I 1982 ga jeg ut «Portfolio 1». Den består av ti bilder, alle laget på barytt sølvgelatinpapir og montert med passepartout på museumskartong i et opplag på 30. Det hele leveres i en syrefri portfolioeske med to tekstark med historien bak og tekniske spesifikasjoner.

Da jeg stilte ut i Preus fotomuseum i Horten i september samme år, var flere av bildene fra portfolioen med. Blant annet to bilder av stjernespor på himmelen, som fikk Leif Preus til å spørre i katalogteksten: «Hvor lite kan et bilde inneholde og samtidig fortelle noe?» Portfolioen var delvis finansiert med støtte fra Norsk kulturråd, og var – og er! – til salgs. Og i løpet av 39 år har jeg solgt ett – sier og skriver ett – eksemplar. Kjøper? Leif Preus. Så om ikke annet, dette første eksemplaret befinner seg altså i Preus museums samlinger i dag.

Den gangen var salgssummen 3 500 kroner, altså 350 kroner pr. bilde. I dag dekker det vel knapt materialkostnadene til en komplett portfolio. Og jeg har fremdeles 29 usolgte eksemplarer.

Hva den koster i dag? De to første går for 9 900. Deretter vil prisen øke.

Du kan se hele portfolioen her.

Stop the steal

NRKbeta krever 10 000 kroner i erstatning fra Donald Trump etter at Trumps valgkampanje brukte et bilde Ståle Grut har fotografert for NRKbeta, i strid med NRKbetas betingelser. Men hadde det vært en idé om NRKbeta ryddet i sin egen bestikk-skuff først?

I løpet av de siste ti, tolv månedene har NRK i forskjellige kanaler brukt et av mine isbjørnbilder – uten lov. Og hvor fant Dagsrevyen, Kveldsnytt og nrk.no bildet? De fant det i NRKbetas digitale bildearkiv.

NRKbeta har en rammeavtale med NTB Scanpix om kjøp av bilder derfra. Når bildet er brukt en gang, skal det slettes – i følge NTB Scanpixs betingelser. Men det skjedde ikke, og andre brukere i NRK-systemet benyttet seg av bildet ved minst fire, fem anledninger (dette er kun de tilfellene jeg har oppdaget selv), senest NRK Nyheter på Dagsrevyen i oktober. Kreditering? Aldri. Det vil si, en gang sto det “Bilde fra NTB Scanpix”. Jeg heter ikke Scanpix. Bare Nrk.no krediterte med navn da de benyttet bildet på nett. Men da med feil navn – en fotograf jeg aldri hadde hørt om, men som jobber i NRK. Siden de trodde bildet var tatt av en av deres egne fotografer, da var det plutselig viktig å kreditere fotografen med navn.

Nrk.no skriver at NRKbeta og Ståle Grut krever erstatning fordi Trumps valgkampanje har stjålet deres bilde. Det er “fake news”. NRKbeta har nemlig lagt ut bildet til fri bruk på Wikimedia Commons. Det NRKbeta derimot  – med rette – anklager Trumps kampanje for, er at de ikke krediterte Ståle Grut og NRKbeta da bildet ble publisert. Oh, the irony!

Feil kan skje. Men alle vi som har fotografert noen år, har erfart at mange bildebrukene kan ha en lemfeldig holdning til bruk av bilder eller stoff de selv kjøper, og som de i utgangspunktet bare vil betale spottpris for, mens de er helt nazi når de skal verne og verdsette sine egne rettigheter. 10 000 kroner for manglende kreditering? Har de tatt for mye tran der oppe på Marienlyst? Hvis jeg skulle fakturert 10 000 kroner hver gang ett av mine bilder ble publisert uten kreditering, hadde jeg vært rik.

Misforstå meg rett: Jeg mener NRKbeta har et legitimt krav overfor Trumps valgkampanje. En konemishandler som vil stoppe naboen i å denge kona si, har også en legitim sak. Men hva med å rydde i egen kohort først?

Stop the steal.

Ansel Adams har laget noen ikoniske bilder. Men er det kunst?

Spørsmålet ble stilt i en fotogruppe på Facebook i forbindelse med bildet «Moon and Half Dome», et av Ansel Adams mest berømte landskapsbilder fra Yosemite National Park i California.

Et flott fotografi, men altså: Er det kunst, eller er det «bare» et flott bilde, et salgs avansert postkort eller til og med et «tråkig vykort» som en svensk reportasjefotograf kalte det en gang på 70-tallet. Reportasje- og dokumentarfotografene (denne tradisjonen sto spesielt sterkt i Sverige fra 1970-tallet og framover) var ikke spesielt glade i naturbilder. Men selv om vi stryker «tråkig», står vi fremdeles igjen med postkortbegrepet.

Ansel Adams: Moon and Half Dome (1960)

Det er ikke nødvendigvis noe galt i det. Postkortet har etter min mening et ufortjent dårlig rykte, nærmest som fotografiets kiosklitteratur å regne. Ufortjent, fordi det å fotografere et godt postkort er et fag – som nær sagt alle andre disipliner innen fotografifaget. Og uansett hva man måtte mene om Ansel Adams, han var fagmann til fingerspissene.

Alle landskapsbildene hans har det solide fotografiske håndverket i bunn. Adams utviklet en metode for å kontrollere hele gråtoneskalaen i et sorthvittbilde, et system han kalte The Sone System (sonesystemet). Systemet gir fotografen full kontroll med gjengivelsen av motivets tonevalører gjennom eksponering og fremkalling av filmen. Men er godt håndverk nok for å bli kunstner?

Historisk sett er svaret ja. Kunstbegrepet kommer fra det tyske verbet kunnen, altså å kunne noe i betydningen å mestre et fag. Men slik kunstbegrepet forstås i dag, er ikke håndverksbeherskelse nok i seg selv. Resultatet – i vårt tilfelle et fotografi – må i tillegg ha en innholdsmessig eller estetisk verdi for at det skal kunne vurderes som kunst.

Men har ikke Ansel Adams bilder det? Altså estetisk verdi? Jo, åpenbart – men er det tilstrekkelig? At det er slående vakkert. 

Det er her tvilen melder seg. Denne samme tvilen jeg kjente på da jeg ble kjent med Adams fotografier på 1970-tallet. La oss derfor se om det er mulig å definere hva kunst er. 

Svaret er nok at det ikke er mulig, dessverre, å gi noen utvetydig definisjon som trekker opp klare grenser. Nå er nok fagpersoner innen kunstfeltet og kunstnerne selv de nærmeste til si noe allmengyldig om dette, men samtidig er det jo slik at mennesker opplever og definerer kunst på forskjellig vis. For noen er fotball «kunst», mens andre fnyser av slike innspill – ikke uten grunn naturligvis, fordi den slags populistiske utspill er fjernt fra hvordan kunstbegrepet benyttes og forstås i fagmiljøene. Hvis alt kan være kunst, utvannes begrepets innhold (på samme måte som hvis all innvandringspolitisk kritikk er rasistisk, blir definisjonsmakten i ordet svekket).

Så uten å bli elitistisk, det krever en viss kulturell kapital å mene noe fornuftig om dette. Tidligere direktør Jan Brochman ved Museet for samtidskunst i Oslo sa en gang – etter å tenkt seg litt om da jeg i forbindelse med et intervju for magasinet Fotografi stilte ham spørsmål om når et fotografi blir kunst – at et fotografi blir kunst «når det bringer betrakteren til ny erkjennelse, eller til randen av ny erkjennelse».

Spesielt siste del i utsagnet hans er viktig i mine øyne, fordi det så presist åpner for at kunstens premiss ikke nødvendigvis innebærer at kunsten må gi svar. Det holder at at den stiller spørsmål, og setter deg som betrakter i undringsmodus – på sporet av noe du ikke visste, eller har erkjent. At din nysgjerrighet blir stimulert.

La meg trekke fram et annet av Adams kjente fotografier, nemlig «El Capitan, Yosemite». Dette er utvilsomt også et vakkert «postkort», håndverksmessig i toppklasse og en estetisk nytelse. Håndverk og estetikk går her hånd i hånd, og er helt avhengig av hverandre. Den estetiske kvaliteten, fornemmelsen av vinter slik den kan oppleves og føles på kroppen, de få kuldegradene som biter litt, lysets spesielle kvalitet i et vinterlig, snødekt landskap – alt dette trigger en slags gjenkjennelse, eller erkjennelse om du vil, hos alle som har vært uten en vinterdag før. Vi får bekreftet og kanskje utvidet vår forståelse av naturens mangfold. I så fall oppfyller vel bildet Brochmans definisjon av kunst? 

Ansel Adams: El Capitan, Yosemite (ca. 1950)

Tidligere direktør Ole Henrik Moe ved Høvikodden kunstsenter hadde blant annet følgende definisjon på fotografisk kunst: Et utsnitt av virkeligheten sett gjennom et personlig temperament. Denne definisjonen åpner for et annet kjennetegn ved kunsten; det personlige uttrykket. Det at du kan se at et bilde er laget av en bestemt fotograf før du sjekker signaturen.

Har Ansel Adams bilder denne kvaliteten? Ser vi at det er en Adams, en stil som skiller seg ut? Det er lett å svare ubetinget ja til dette, men det kan hende jeg forveksler personlig stil med å kjenne igjen bildene, ganske enkelt fordi jeg har sett dem så mange ganger tidligere. Å kjenne igjen noe du har sett før er ikke nødvendigvis det samme som at stilen er personlig og unik. På den annen side, Adams dannet skole med sine bilder. At mange i ettertid har lagt seg tett opp til hans måte å fotografere natur på, skal jo ikke gå ut over ham. Skal noen diskrediteres i så måte, må det jo være de som kopierte ham.

Jeg skal ikke stikke under stol at det er flere av Adams bilder stiller jeg meg mer likegyldig til, som for eksempel «The Tetons and Snake River». For meg blir dette kun et vakkert, dramatisk landskapsbilde, veldig dekorativt med en imponerende gråtonepalett og en klassisk S-komposisjon. Men det er heller ikke noe mer. For meg. Jeg har alltid syntes bildet har vært litt kjedelig, delvis fordi det er så inni helvete storslått. Det blir styggpent på en måte som dreper bildet – selv om man kan tolke de forskjellige bildeelementene på mange forskjellige måter. Og jeg er sikker på at bildet i mange andres øyne defineres som et kunstverk, basert på både Brochman og Moes premisser.

Ansel Adams: The Tetons and Snake River (1948)

Jeg har altså selv fundert på om jeg mener Ansel Adams bilder er kunst eller ikke i en årrekke, uten egentlig å komme fram til noe entydig svar. Men: In the end of the day, er det viktig? Spiller det egentlig noen rolle? Gjennom årene har jeg lært meg å sette pris på en rekke enkeltbilder innen både mote-, reportasje- og portrettfotografi, som ikke nødvendigvis er laget med kunstneriske ambisjoner, men som jeg utmerket godt kunne tenkt meg å ha på veggen. Når alt kommer til alt er jo fotografisk kunst bare en bitteliten del av det fotografiske univers. Det kan man jo reflektere over, om man skulle komme til å sette pris på og like et bilde som ikke nødvendigvis er kunst.

Flytende emulsjon

Rollei RBM3 flytende emulsjon på Hahnemühle Platinum Rag tonet i Moersch MT-3 direkte polytoner.

Med flytende emulsjon kan du lage ditt eget fotopapir. Emulsjonen kan i prinsippet påføres nær sagt enhver overflate (som for eksempel porselen, tekstiler, metall, glass, etc.), men jeg er kun interessert i papir.

Jeg har prøvd Hahnemühle Platinum Rag fordi dette er et spesialpapir for forskjellige alternative fotoprosesser, ikke bare platinum slik navnet på sett og vis indikerer. Navnet er vel mest for at det skal høres eksklusivt ut, for platinum er nå liksom den edleste av de gamle prosessene. Platinum Rag er et syrefritt kunstpapir. Det som er spesielt med papiret, er at det ikke er tilsatt alkalisk buffer (vanligvis kalsiumkarbonat), som skal bidra til å holde pH-verdien i papiret stabil. Ulempen med buffer er at sølvsalter og edelmetallsalter som benyttes i lysfølsomme fotografiske emulsjoner kan bli brutt ned.

Kun rødt mørkeromslys
Hahnemühle Platinum Rag er altså et «rent» kunstpapir egnet også til flytende emulsjon. Emulsjonen finnes både med fast kontrastgrad og med variokontrast. Det siste er jo mest fleksibelt, med alle de samme fordelene som et variokontrastpapir for vanlig mørkeromsbruk. Flytende emulsjon fra Rollei er mest utbredt, og denne får du kjøpt hos Fotoimport AS i Trondheim (i henholdsvis 300 ml og 1500 ml). https://shop.fotoimport.no/analoge-fotoprodukter/s-hv-flytende-emulsjon

Emulsjonen kommer på en sort, lystett plasflaske (emulsjonen er jo lysfølsom). Flasken må kun åpnes i mørkerom, og da i rødt mørkeromslys, ikke noe annet. Du lar flasken stå i småvarmt vann til den blir flytende og kan helles fra flasken og opp i en passende, ren skål. Bruk gjerne mørk skål eller en glassbeholder. Emulsjon ser helt lys ut og vil være vanskelig å se i for eksempel en hvit fremkallerskål. Du påfører emulsjonen på papiret med enten med en flat, myk og bred pensel, eller med en skumgummipensel – du «maler» den forsiktig på. I det røde mørkeromslyset ser både papiret og emulsjonen like hvitt/rødt ut, så det er umulig å se hvor emulsjonen er påført når du er ferdig. Jeg pleier å streke opp bildeflaten jeg ønsker å dekke med emulsjon med en blyant, og så forsøker jeg så godt som mulig å holde meg innenfor det markerte området når jeg pensler på emulsjonen.

Fiksering og skylling viktig
Pass på at skåla eller koppen med emulsjon står i et kar med småvarmt vann slik at emulsjonen holder seg mest mulig flytende. Kjølner den, blir den seigere og vanskelig å påføre jevnt. Legg papiret på et mørkt sted til det er helt tørt. I vanlig romtemperatur er emulsjonen en seig, ganske fast masse.

Når jeg skal lage en forstørrelse på det «selvproduserte» fotopapiret, klipper jeg først av en smal remse og bruker som prøvestrimmel. Bildet kommer overraskende fort til syne i fremkalleren, så du ser tidlig om du har «truffet» med eksponering og kontrast eller ikke. Kontrasten styrer du med variokontrastfilte som med vanlig sorthvitt fotopapir. Hvis du har et fargehode på forstørrelsesapparat: Gult lys/filter gir lavere kontrast, magenta lys/filter gir økt kontrast.

Svake blyantstreker på papiret synes dårlig i svakt, rødt mørkeromslys og det kan derfor være utfordrende å plassere papiret riktig når du skal eksponere. Alle forstørrelsene blir forskjellige, for det er ikke mulig å påføre emulsjonen likt fra et ark til et annet. Det er da heller ikke hensikten, dette skal jo helst se unikt og håndlagd ut.

Husk å fiksere bildet godt etter fremkalling. Emulsjonen vil variere litt i tykkelse, og det gjelder å sikre seg at alt ufremkalt sølv blir fjernet. Jeg anbefaler også sterkt å bruke et fikseavbrytningsbad (Kodak Hypo Clearing Agent). Hahnemühle Platinum Rag er vanskelig å skylle fordi det flyter opp til overflaten hele tiden. Jeg lar det ligge i vann i en skål med noe som tynger papiret litt ned. Og så bytter jeg vann med jevne mellomrom. Papiret kan ligges timesvis i vann uten å ta skade av det.

Hahnemühle Platinum Rag finnes i formater fra 20 x 25 cm til 56 x 77 cm. (https://www.hahnemuehle.com/en/digital-fineart/protect-authenticate/hahnemuehle-platinum-rag.htmlRag)

Her er lenke til utførlig beskrivelse av hvordan du anvender Rolleis flytende emulsjon: https://www.digitaltruth.com/products/rollei_tech/Rollei_Black_Magic_gb.pdf

Utsyn over Paris fra Eiffeltårnet. Rollei RBM3 flytende emulsjon på Hahnemühle Platinum Rag.

Lido, Venezia. Rollei RBM3 flytende emulsjon på Hahnemühle Platinum Rag

Papiret eksponeres, fremkalles og fikseres på samme måte som vanlig kjemisk sølvbasert basert fotopapir. Etter fiksering skylles papiret i tre kvarter. Bruk av fikseravbrytningsbad, type Kodak Hypo Clearing Agent, anbefales på det sterkeste.

Cyanotypi på Hahnemühle Platinum Rag

Hahnemühle har et kunstpapir som heter «Hahnemühle Platinum Rag» som er beregnet på alternative fotoprossser som cyanotypi, gummitrykk – og platinumtrykk. Det er et 300 gram tykt rent 100 % bomullspapir, som ikke er tilsatt alkalisk buffer.

Buffer (vanligvis kalsiumkarbonat) tilsettes syrefritt kunstpapir for å sikre at det holder seg syrefritt over tid, men kalsiumkarbonat i seg selv kan bidra til å bleke emulsjonene som alternative prosesser baserer seg på.

Platinumtrykk er det nesten ingen som driver med lenger da det er både kostbart og komplisert. Cyanotypi derimot er en veldig enkel prosess å mestre hvis man ønsker å prøve ut noen av de gamle fotoprosessene.

Cyanotypi gir et dypblått bilde i kontaktkopi med et kontrastrikt negativ under UV-lys. Du kan legge negativet i kontakt med det ferdig preparerte papiret i for eksempel ei clips-ramme – eller en profesjonell kontaktkopieringsramme.

Du trenger kun to kjemikalier for lage et cyanotypi. Bland ti gram kaliumferricyanid i 100 ml vann og oppbevar for seg. Bland 25 gram grønn ammoniumferricitrat i 100 ml vann og oppbevar også denne forrådsløsningen for seg. Bland like deler av de to forrådsløsningene, og påfør dette på papiret. Bruk en bred pensel eller en liten svamp. La papiret tørke i mørke.

Eksponeringstiden for UV-lys vil variere, men mellom 15 og 30 minutter er vanlig. Du kan ganske enkelt bruke sola, eller en gammel UV-lampe (høyfjellssol). Ikke se for lenge på UV-lys dersom du bruker en lampe eller UV-lysstoffrør, det irriterer øynene. Bildet er riktig eksponert når de mørke område ser metalliske ut. Skyll bildet i vann og tørk det. Det er først når bildet er helt tørt at den dype blåfargen blir fremtredende.

Negativet må ha samme format som det ferdige bildet siden dette er en kontaktkopieringsprosess. Du kan skanne et negativ og skrive det ut på klar film. Justér kontrasten slik at den er litt høyere enn i et normalt sorthvittnegativ.

Dersom du vil ha en mer nøytral eller brun bildetone kan cyanotypiet tones i gallussyre eller garvesyre.

Hahnemühle Platinum Rag er å få i en rekke formater 8 x 10” (30 x 25 cm) opp til 22 x 30” (56 x 77 cm). Et utonet eller tonet cyanotypi får en utpreget håndlaget kvalitet.

Cyanotypi fra ca 1980, fremstilt på vanlig 80 grams kopipapir. Altså et cellulosebasert, ikke syrefritt papir, og heller ikke tilsatt buffer. Oppbevart mørkt, og det har holdt seg meget bra.

Cyanotypi fra et 4x5” (ca 10 x 12 cm) polaroid sorthvittnegativ på Hahnemühle Platinum Rag. Dypere og bedre blåtoner enn cyanotypi på vanlig papir. Fin følelse av papirstruktur – og bedre holdbarhet.

Fotogram på Hahnemühle Platinum Rag. Bladene og gresstrået er lagt direkte på papiret med en glassplate over.

Opptak på 4x5“ sorthvittfilm. Cyanotypiet er tonet i gallussyre som gir en brun bildetone.

Fegersten-stipend

Jeg er blitt tildelt 100 000 kroner i arbeidsstipend for 2021 fra Ingerid, Synnøve og Elias Fegerstens stiftelse for norske bildende kunstnere.

Stipendet er øremerket videre arbeid med byprospekter fra et fire måneders opphold i Paris i 2014, og et helt nytt prosjekt som er litt hemmelig ennå – og som bare stipendkomitéer her og der har sett til nå.

Nye kurs i profesjonell print

Fine Art Masterclass Print Workshop er satt på vent inntil videre på grunn av situasjonen rundt Covid-19.

Nye kursdatoer vil bli fastsatt når smittesituasjonen er mer avklart, hvilket meget vel kan bli etter nyttår. Men uansett; dette kurset er nyttig og lærerikt for alle som arbeider med digital print, av både sorthvitt- og fargebilder, enten du er fagfotograf, billedkunstner eller dedikert fotoentusiast. Kurset er et “must” hvis du skal printe selv i stort format, men hvis du skal sette bort printingen til et profesjonelt fotolab. Vi tar for oss kvalitetsprint med fotoskriver på utvalgt kunstpapir av høy kvalitet. Kursledere er fotograf Morten M. Løberg og daglig leder Per Arnfinn Persen i Profildata.

Les alt om kurset her.

Foto: Eva Grondal/Longyearbyen fotoklubb.

Bella 66 – Et liv med fotografi

«Far, kan jeg få ta et bilde»?

Jeg husker ikke akkurat hvilket år det var. Jeg var ikke gamle karen, kanskje ni eller ti år, og vi var på familieutflukt til Maihaugen på Lillehammer. Far hadde kjøpt et rimelig fotoapparat noen år i forveien, og på Maihaugen tok han bilde av oss ungene. Bilora Bella 66 var et forholdsvis enkelt og rimelig tysk kamera for rullfilm, som ga kvadratiske bilder fra negativer som målte 6 x 6 cm. Kameraet hadde enkle symbolinnstillinger for avstand og eksponering, der du kunne velge mellom sol eller overskyet.

​«Ja, du kan få ta ett bilde». Det samme fikk broren min.

​Det var 12 bilder på filmen, og man sløste ikke med filmen på begynnelsen av 1960-tallet. Filmen ble manuelt sveivet fram til neste bilde og du kunne se hvor langt du hadde kommet på filmen ved hjelp av et bildenummer som var synlig gjennom et lite, rødt vindu bak på kameraet.

​Hva skulle jeg ta bilde av? Det var ikke lett å bestemme seg, men til slutt endte jeg opp med et utsyn over ett av de små vannene på Maihaugen, og noen seterbygninger på den andre siden. Jeg holdt kameraet mot øyet og trykket konsentrert på utløseren.

​En god stund senere, da alle de 12 bildene var fotografert og far hadde fått filmen fremkalt og kopiert hos fotograf Normann på Hamar, fikk jeg se resultatet. Det at bildet var i sorthvitt gjorde det litt abstrakt, og det var mye mer luft og rom i bildet enn slik jeg hadde sett motivet gjennom den litt primitive søkeren. Selv om det på mange måter var et trivielt og ordinært motiv, ble jeg fascinert av at bildet ga et annerledes inntrykk enn virkeligheten, slik jeg husket den.

​Jeg var altså bare guttungen og det tok et par år før jeg begynte å fotografere litt mer med fars Bella 66, og noe av lommepengene mine gikk til film og fremkalling. Jeg ble fort såpass hekta på fotografering at jeg sparte til mitt eget kamera, og som tolvåring, like før jul i 1965, kjøpte jeg et Kodak Instamatic, modell 224. Den første filmen jeg fotograferte med dette kameraet, var en Kodacolor fargefilm. Bildene gjenga ikke fargene helt riktig, og igjen fikk jeg denne opplevelsen av at fotografiet ga et særegent uttrykk. Et uttrykk som var annerledes enn virkeligheten, og mer en fortolkning av denne enn en sann reproduksjon. Så for meg har fotografiet, enten det var i sorthvitt eller farger, helt fra dag én representert en gjengivelse med en egen, unik atmosfære, og altså noe mer – eller kanskje rettere sagt; noe annet – enn en ren avbildning av motivet.

–  –  –

Bella 66 er en beretning om min karriere som fotograf, skribent og min kunstneriske virksomhet gjennom 50 år. Boka er på 120 sider og koster kr 345,00. Boka kan bestilles her.

I Am Standing Here To See

Lørdag 5. september åpner kunstkritiker Lars Elton Morten Løberg retrospektive utstilling I Am Standing Here to See i Asker kunstforening – nøyaktig 40 år etter at Løberg hadde sin debututstilling nettopp her.

Utstillingen, som er støttet av Norske fagfotografers fond, Norsk kulturråd og Norske billedkunstneres vederlagsfond viser et tverrsnitt av Morten Løbergs kunstneriske produksjon fra 1976 og fram til i år. Kunstkritiker Lars Elton har tidligere fremhevet Morten Løberg evne til hårfint å balansere sine virkemidler, mens fotograf Morten Krogvold sier at Løberg fotograferer minimalistisk, med en poetisk følelse – og med den aller ypperste fagmessige utførelse. Hans bilder er håndverksmessige nytelser som forsterker det kunstneriske uttrykket, sier Krogvold.

Et fly (Roma, 2000).

Morten Løberg i Asker Kunstforening

Lørdag 5. september kl 1300 åpner jeg utstilling i Asker kunstforening.

Det er i år 40 år siden jeg hadde min debututstilling nettopp her, i Asker kunstforening, og utstillingen som jeg har kalt I Am Standing Here to See, er et retrospektivt tilbakeblikk på over 40 år som bildekunstner.

Mennesket er ofte fraværende i mine arbeider. Likevel søker jeg å fortelle noe om menneskelige erfaringer. Mitt prosjekt er å trenge inn til kjernen av motivet ved å skrelle bort alle unødvendigheter. Selv om motivelementene er konkrete, og ikke minst virkelige, ønsker jeg samtidig å fortelle noe om menneskelige erfaringer og sårbarhet. Dette står sentralt i alt mitt arbeid.

Jeg har etter hvert deltatt på en rekke utstillinger i Norge og i utlandet, bl.a. på Høvikodden kunstsenter og Norsk museum for fotografi/Preus museum. Det første stipendet jeg mottok var Norsk kulturråds debutantstipend – til nettopp utstilling i Asker rådhus, hvor kunstforeningen disponerte utstillingsplass. I dag holder Asker kunstforening til på Vollen i Asker.

Utstillingen vises i perioden 5. til 20. september og blir åpnet av kunstkritiker Lars Elton.

Morten Løberg i Galleri Hamar kulturhus

Utstillingen er viet landskapsbilder fra Arktis og Antarktis.

"I en serie bilder av snødekte landskap er lyset så mykt at alt blir absorbert av snøens altoppslukende hvithet. Nesten. Lyset gløder i snøtåken og får alt det konkrete til å forsvinne. Nesten. Det som var fysisk form går over i en selvutslettende oppløsning. Nesten. For uansett hvor langt disse bildene tenderer mot det ekstreme, er det akkurat så mye – eller kanskje lite – igjen at du ser og skjønner hva det dreier seg om. Det er denne evnen til å balansere på fotografiets knivsegg som utgjør Morten Løbergs kreative styrke. " skriver unstkritiker Lars Elton

Det er gjerne når været er litt ruskete at fotograf Morten Løberg finner fram kameraet. Vind og snødrev frister mer enn solskinn. Et landskap i sol er ofte bare et “Kodak-øyeblikk”, et pent postkort, sier han selv.

Han har alltid dyrket et minimalistisk uttrykk i sine fotografier, og søker de nedtonede og vare kvalitetene i øde og forblåste landskaper.

Foto: Trond Lillebo/Hamar Arbeiderblad.

Mørkerom og lukta av fiks

Boka mi Mørkerom og lukta av fiks kommer aldri på salg, men nå får du Fotografi mellom fiksjon og virkelighet med på kjøpet.

Mørkeromsboka er en grundig innføring i mørkeromsarbeid, fremkalling og fotografering med film.

Boka er på 128 sider og tar for seg alle aspekter ved fotografering med film i kameraet, og fremstilling av forstørrelser i mørkerom. Boka gir detaljert innføring i eksponering og fremkalling av forskjellige typer film, og hvordan du lager forstørrelser på fotopapir. Boka beskriver valg av riktig utstyr for mørkerommet, hvordan du fremkaller og behandler fotopapir for best mulig resultat og holdbarhet. Et eget kapitel tar for seg toning av bilder, og boka inneholder en egen seksjon med oppskrifter på forskjellig fremkallere, tonere og andre kjemiske bad for behandling av fotopapir – for den som vil eksperimentere litt på egen hånd eller for å kunne blande produkter som ikke lenger er i handelen.

Fotografi mellom fiksjon og virkelighet er intervju og bildepresentasjoner av 11 norske fotografer som har vært presentert i Fotografi. Dagens fotografi er mer grenseoverskridende enn før. Forskjellige sjangere låner fra hverandre, og uttrykkene endres. Flere og flere fotografer beveger seg i grenselandet mellom fiksjon og virkelighet. Det betyr mindre «båstenkning», og større fokus på innhold og kvalitet. Dette kommer tydelig til syne i form av blant annet mer subjektiv og personlig fotojournalistikk – og et utvidet kunstfotobegrep.

Følgende fotografer er representert i boka: Jim Bengtson, Ann Christine Eek, Rune Eraker, Christian Houge, Rune Johansen, Tom Martinsen, Jamie Parslow, Per-Anders Rosenkvist, Cathrine Wessel, Bjørn Winsnes og Rolf M. Aagaard

Mørkerom og lukta av fiks koster kr.  345,-. Porto kr. 85,- kommer i tillegg for de to bøkene. Du bestiller ved å sende en mail til mail@mortenloberg.no. Tilbudet er kun tilgjengelig på denne måten.

Morten M. Løberg:
Mørkerom – og lukta av fiks
190 x 280 mm, softcover
128 sider
ISBN: 978-82-999164-2-4
Kr. 345,00.

Morten M. Løberg:
Fotografi mellom fiksjon og virkelighet
190 x 195 mm, softcover
144 sider
ISBN: 978-82-999164-1-7
Kr. 198,00.

Fag: Ny oppdatert fotopapirtest tilgjengelig

Morten Løbergs store fotopapirtest, som omfatter flere hundre utskriftsmedier, er nå oppdatert med tester av flere nye papirer. Fotopapirtesten lanseres i samarbeid med Fotomag.no.

Blant de nye papirene som er testet er Permajet Fiber Base Royal Gloss og Canson Baryta Prestige (fiber barytt-lignende fotopapir). Vi har også testet Moab Entrada Rag Textured, Permajet Alpha Natural Rag, Canson PrintMaKing (matt bomullspapir) og Permajet Gallery Etching (matt kunstpapir) – for å nevne noen. Alle de nevnte papirene gir utmerket resultat.

Antall testede papirer er noenlunde konstant. Selv om nye produkter stadig legges til, tas andre ut fordi de har gått ut av produksjon, blitt erstattet av nye produkter eller fordi de ikke lenger er like relevante (for eksempel fordi produktene ikke er å få kjøpt i Norge lenger).

Testene utføres av fotograf Morten Løberg på en Epson SC P-10000 skriver. Vi benytter videre en Eizo Color Edge selvkalibrerende skjerm og et X-rite i1 Pro2 fotospektrometer for å lage egne fargeprofiler og til å måle maks sort (D Max) i papirene.

Det er ikke nok å velge de beste papirene for å få det beste resultatet, du må også vite hvordan du utnytter skriverens kvalitet best mulig. En grunnleggende skriverskole er inkludert i Fotografis store papirtest, men du kan også gå på kurs med Morten Løberg og Per Arnfinn Persen i Profildata. Profildata er eksperter på Epson, Eizo, X-rite og forskjellige utskriftsmedier (se Profildata.no eller Kursfabrikken.no for mer informasjon om kurs).

Fotografis store fotopapirtest koster kr 450,- (inkl. MVA) og kan bestilles her. Testen har form av en pdf-fil som sendes på epost.

Fem tiår med fotografi

«Bildet taler et sprog som alle forstår, og er vårt viktigste element til meddelelse menneskene imellom». (Redaktør Ivar Haanæs, 1967). 

Tidsskriftet Fotografi har speilet både norsk og internasjonal fotografi gjennom fem tiår. Fra det første ordinære nummeret av Fotografi  kom ut i januar 1968, har tidsskriftet vokst fra å være et entusiastblad for fotoamatøren til å lære av, til også å bli et tidsskrift for kunstfotografi, fotojournalistikk og fagfotografi. Denne boka er historien om tidsskriftet som både har speilet og påvirket fotografiet i sin samtid, samt bidratt til bevisstgjøring rundt det fotografiske bildets betydning i samfunnet.

Fem tiår med Fotografi speiler tidsskriftets kulturhistoriske betydning og allmenngyldige viktighet for fotografiet i Norge.

Boka er skrevet av tidsskriftets mangeårige medarbeider fotograf Morten M. Løberg, og arbeidet med boka er støttet av Norske fagfotografers fond, Pressens faglitteraturfond, Fritt Ord og Norsk kulturråd.

Morten M. Løberg:
Fem tiår med fotografi. Tidsskriftet Fotografi 1968 – 2018.
Forlaget Fotografi
195 x 265 mm, hardcover
144 sider
ISBN: 978-82-92437-09-4
Kr. 360,00.

Bruntoning i karbontoner og tiokarbamidtoner

Siden jeg ikke er spesielt glad i taco på lørdag eller er avhengig av sportssøndag på TV, har jeg brukt helgen til å prøve ut noen spennende bruntonere. 

Det er jo dessverre slik at mine gamle favoritt-tonere som for eksempel Kodak Poly Toner og Agfa Viradon ikke finnes lenger – så jeg prøver ut nye muligheter.

Denne gangen har jeg prøvd ut Moersch MT 3 Swefeltoner, en selvblandet to-bads bruntoner og Moersch Carbon Toner.

Moersch MT 3 Swefeltoner er en tiokarbamidbasert bruntoner. En i praksis lik toner kan du også blande selv fra råkjemikalier. Du finner oppskrift på tiokarbamidtoner i boka mi Mørkerom og lukta av fiks. Men mange (også jeg) synes jo det er enklere med ferdig tilblandet konsentrat i flytende form. Råkjemikalier blir stadig vanskeligere å få tak i. Ofte må du kjøpe forholdsvis store pakninger og prisene har økt, i hvert fall her i landet. Men det er lys i enden av tunnelen: Etter at jeg la ut lenke til denne artikkelen på Analog Geeks-siden på Facebook, har Odd Magne Ulvund langt ut lenke til Moersch Photochemie som også selger råkjemikalier i fornuftige forpakninger og til priser som ser helt greie ut for mitt øye. Takk til Odd Magne for tipset!

Tobads bruntoner

Ved bruntoning i tiokarbamid skal bildet først blekes helt eller delvis i et blekebad. Deretter legges det i tonebadet som består av en kombinasjon av tiokarbamid og natriumhydroksyd. Jo mer tiokarbabid (og tilsvarende mindre natriumhydroksyd), jo varmere, mer gulbrun tone. Og omvendt; jo mer natriumhydroksyd (og tilsvarende mindre tiokarbamid), jo mer nøytral til rødbrun tone. Moersch MT 3 består derfor av to ingredienser til selve tonebadet, som gir varierende tone avhengig av blandingsforholdet mellom de to. (Moersch MT 3 virker til alle praktiske formål lik tiokarbamidtoneren jeg blander selv. Du finner du oppskriften i boka mi Mørkerom og lukta av fiks.)

Personlig har jeg aldri vært så glad i den gulaktige sepiatonen. Jeg synes den blir for “suppete”. Jeg er heller ikke noe glad i å bleke bildet maksimalt i blekebadet, det gir lavere kontrast og mindre trøkk i skyggene i det ferdig tonede bildet. Jeg foretrekker derfor som regel å bleke bildet kun delvis, og tone til en nøytralbrun til rødbrun tone.

Varmtonepapirer tar generelt toning mye bedre enn papirer med nøytral til kald bildetone. Nøytral-/kaldtonepapirer får derfor gjerne en mindre markant tone, som ofte kan framstå som en mer forsiktig og mindre “uttalt” endring av bildetonen. Effekten blir ofte mer underliggende enn tydelig. Tiden i blekebadet har også mye å si.

Men ingen regel uten unntak. Alle papirer toner forskjellig! Søndag ettermiddag hadde jeg mange titalls prøver liggende fra flere forskjellige papirer. Ingen var like. De resultatene jeg viser her er på Adox MCC baryttpapir (lett varm bildetone) og Foma Fomatone MG baryttpapir (varm bildetone). Begge disse papirene er variokontrastpapirer.

Foma Fomatone MG. Eksempelet til venstre og i midten er tonet i Moersch MT 3. Bildet er først delvis bleket, deretter tonet med varierende blandingsforhold i tonerbadet. Bildet til høyre er i tillegg tonet i Kodak Selenium Toner etter toning i MT 3.

Foma Fomatone MG tonet i egen tiokarbamidtoner, delvis bleket før toning (bilde 1 til venstre) og helt bleket før toning (bilde 2). Deretter tilsvarende med Adox MCC (bilde 3 og 4).

Moersch Carbon Toner

Karbontoner er et nytt bekjentskap. Dette er en direktebruntoner som også gir kraftigst virkning på varmetonepapir (eller papir med mye klorbromsølv i emulsjonen, slik varmetonepapirer oftest har. Papirer med nøytral bildetone har hovedsaklig bromsølv i emulsjonen). Karbontoneren kan gi noen veldig vakre, underliggende rødbrune toner. På varmtonepapir blir det en tydelig nøytralbrun til sepiafarget tone. Jo sterkere fortynning, jo mer nøytral til rødbrun tone, men toningstidene kan bli forholdsvis lange, spesielt med papirer med nøytral til kald bildetone. Toneren (konsentratet) kan blandes ut med vann i forholdet 1+20 til 1+200. Dette er kanskje den toneren jeg har prøvd til nå som minner mest om en av mine gamle favoritter, nemlig Kodak Poly Toner.

Adox MCC baryttpapir tonet Moersch Carbon Toner 1:50 (til venstre), 1:20 (i midten) og utonet (til høyre).

De postene jeg legger ut her med utprøving av nye tonere supplerer kapitlet om toning i Mørkerom og lukta av fiks. Her finner du over 20 sider med en rekke bildeeksempler på toning, samt flere sider med oppskrifter på tonere du kan blande selv.

Moersch-tonerne produseres av Moersch Photochemie. Jeg bestilte de fra Fotoimpex i Berlin.

Oppskrift på tiokarbamidbasert bruntoner (Mørkerom og lukta av fiks):

Blekebad

Kaliumferricyanid         30 g

Kaliumbromid              30 g

Vann                       1000 ml

Tonebad

Tiokarbamid                   4 g

Natriumhydroksyd          8 g

Vann                       1000 ml

Toneren gir brune til rødbrune toner. Blandingforholdet mellom natriumhydroksyd og tiokarbamid påvirker tonen. Mer natriumhydroksyd og mindre tiokarbamid gir ytterligere kjølig bruntone. Det omvendte forholdet, altså mer tiokarbamid enn natriumhydroksyd, gir gulere sepiatoner.

Boka Mørkerom og lukta av fiks tar for seg alle aspekter ved fotografering med film i kameraet, og fremstilling av forstørrelser i mørkerom. Boka gir detaljert innføring i eksponering og fremkalling av forskjellige typer film, og hvordan du lager forstørrelser på fotopapir. Boka beskriver valg av riktig utstyr for mørkerommet, hvordan du fremkaller og behandler fotopapir for best mulig resultat og holdbarhet. Et eget kapitel tar for seg toning av bilder, og boka inneholder en egen seksjon med oppskrifter på forskjellig fremkallere, tonere og andre kjemiske bad for behandling av fotopapir – for den som vil eksperimentere litt på egenhånd eller for å kunne blande produkter som ikke lenger er i handelen.

Morten M. Løberg:
Mørkerom – og lukta av fiks
190 x 280 mm, softcover
128 sider
ISBN: 978-82-999164-2-4
Kr. 345,00.

Hvordan fremkalle veldig gammel film?

La oss si du kommer over et gammelt kamera på loppemarked. Du får det for en symbolsk sum, og det er jo artig å ha. Da du kommer hjem, oppdager du at det sitter en eksponert film i kameraet.

Det er som regel snakk om ukurant film som du ikke kan få fremkalt hos fotohandleren lenger. En venn av meg kom derfor til meg med spørsmål om jeg hadde mulighet til å fremkalle en slik film.

Så lenge det er snakk om sorthvittfilm kan alle som kan fremkaller film selv, fikse det. I dette tilfellet var det ganske enkelt fordi det var snakk om en orthokromatisk film. Orthokromatisk betyr ganske enkelt at filmen ikke er følsom for rødt lys, og dermed kan fremkalles i rødt mørkeromslys (i motsetning til pankromatisk film, som er følsom for alle spekterets farger og dermed må fremkalles i fullstendig mørke).

Når du fremkaller en orthokromatisk film, kan du følge fremkallingen visuelt. En pankromatisk film (alle dagens sorthvittfilmer beregnet på alminnelig fotografering er pankromatiske) må fremkalles i lystett tank eller i totalt mørke.

Denne filmen var en Gevaert Ortho 116. Filmformatet 116 (introdusert i 1899 og faset ut i 1984) er rullfilm med 2 1/2 tommers bredde (63 mm). Det betyr at du ikke får tredd den på en fremkallingsspole for 120-film. 120-filmen er 2 1/4 tomme/57 mm bred. Jeg valgte derfor å fremkalle for hånd i skål. Dette var uansett den beste metoden siden jeg kunne fremkalle i rødt mørkeromslys, og dermed kunne følge fremkallingsprosessen visuelt.

Det er umulig å forutse resultatet. Du vet ikke om bildene på filmen er riktig eksponert, og du vet ikke hvor gammel filmen er. Du vet ikke hvordan den har vært oppbevart, om den har tatt skade eller ikke. I dette tilfellet visste jeg heller ikke hva lysfølsomheten var siden det ikke sto noe på rullen og jeg ikke fant opplysninger om filmen på internett.

Det lønner seg å bruke en “gammeldags” standard filmfremkaller som for eksempel Kodak D-76. I og med at jeg kunne følge fremkallingen visuelt, kunne jeg se etter hvert som fremkallingen skred frem at filmen var sløret og at det var skader i form av flekker langs kanten. Det er det ikke noe å gjøre med, men jeg valgte å avbryte prosessen da det var godt synlige bilder (negativer) på filmen og sløret tilsynelatende var i ferd med å bli for fremtredende. Fremkallingstiden ble ca. fem, seks minutter.

Normal fremkallingstid I D-76 for en ISO 100-film er rundt fem minutter. Film med lavere lysfølsomhet (som sannsynligvis gjelder filmen jeg fremkalte) skal i utgangspunktet ha kortere tid, men fordi jeg fremkaller for hånd ved å trekke filmen gjennom en skål med fremkaller vil ikke filmen være i kontakt med fremkalleren hele tiden (slik den er i en fremkallingstank). Fremkallingen blir med andre ord mindre “effektiv”, til tross for at filmen beveges kontinuerlig. Fremkallingstiden må altså økes noe.

Dersom du skal fremkalle gammel pankromatisk film, og ikke kan følge fremkallingen visuelt, er fem til seks minutters fremkallingstid et godt utgangspunkt når du fremkaller rullfilm for hånd i skål. Det er litt mer kål i totalt mørke, men det går. Mange av de gamle filmene fra 1940 og 50-tallet hadde en lysfølsomhet rundt ISO 40. Dersom du vet at ISO-verdien er høyere (for eksempel rundt ISO 100) vil jeg foreslå at du fremkaller i seks til syv minutter når du fremkaller for hånd. Dersom du fremkaller i tank (hvor filmen er i kontakt med fremkalleren hele tiden), ville jeg forsøkt å fremkalle i fire og et halvt til seks minutter, avhengig av lysfølsomhet. Hvis lysfølsomheten er ukjent, fremkall i fem minutter. Agitér hvert halve minutt. Fremkall alltid ved 20 grader. For å unngå for korte fremkallingstider kan du fortynne D-76 1:1 (like deler fremkaller og vann) og øke fremkallingstiden 20 til 25 prosent.