Fiksert på budskap

Av og til kjenner jeg på tretthet i møte med samtidsfotografi spesielt og samtidskunst generelt.

Jeg er lei den påståtte viktigheten av middelmådige bilder som liksom skal undersøke eller utforske noe, gjerne noe politisk korrekte greier som migrasjon, rase, kjønn, kolonialisme, minoriteter, etc. Bilder som får betydning og «kvalitet» gjennom det de søker å fortelle snarere enn hvilke kunstneriske eller materielle kvaliteter bildene innehar. Det er ikke rart samtidsfotografi ofte presenteres med en forklaring eller bruksanvisning, gjerne som en introduksjonstekst i et kuratorisk språk som samtidig ekskluderer lesere som ikke er verdige nok, som ikke «forstår». Det er ikke rart at mange synes mye av samtidskunsten er uforståelig og uinteressant.

Det er synd at det har blitt slik. For samtidskunsten trengs for at nye og levedyktige stilretninger kan oppstå, for at kunsten skal utvikle seg. Så selv om jeg synes mye samtidskunst er kjedelig – og fremstår som litt lettvint – vokter jeg meg derfor for billig latterliggjøring.

Fotografiet har materielle kvaliteter og iboende egenskaper som nettopp fotografi. Kvalitet i et bilde kan også ligge i det spesifikt fotografiske; som tonevalører, gjengivelse, lys og atmosfære. Slike subtile kvaliteter har jeg alltid hatt en forkjærlighet for, nesten som en slags guilty pleasure. Et bilde kan formidle mye bare i kraft av lyset og stemningen i bildet.

Kunstneren Cecilie Nissen er på Facebook opptatt av maleriets særegne kvaliteter, og hun satte meg på sporet av hvorfor jeg tenker som jeg gjør. Nissen er lei den totale fikseringen på innhold og budskap, og mangelen på forståelse for maleri som et språk i seg selv. Utgangspunktet hennes er en anmeldelse i Subjekt av Ludvig Karsten som nå vises på Munchmuseet. Karsten har blitt «beskyldt» for å mangle innhold og blitt redusert til å være bare en håndverksmessig og formalt god maler. «Anmelderen ser på maleri utelukkende gjennom innholdets eller budskapets prisme, og bommer dermed på hva som faktisk skjer i et maleri», mener Nissen. Maleriet representerer også et rom for sansning, rytme, komposisjon – et sted hvor betydningen oppstår gjennom maleriske valg, ikke gjennom fortelling eller tematikk. Det å male kan nettopp være innholdet, mener hun. 

Bytt ut maleri med fotografi, og teksten er like relevant.

En utstilling jeg så for et par dager siden på Maison Europeerne de la Photographie (MEP) her i Paris, er illustrerende i så måte. På den ene siden vises Edward Weston (1886 – 1958) «Becoming Modern», på den andre siden den amerikanske fotokunstneren Tyler Mitchell (1995 – ). Weston er «klassikeren», hvor betydningen i hans portretter og landskapsbilder oppstår gjennom fotografiske valg, ikke kun gjennom «innhold». Tylers prosjekt «Wish This Was Real» har på den annen side en klart formulert agenda og selv om det fotografiske håndverket stort sett er greit nok er dette fotobasert kunst som ikke utmerker seg spesielt som fotografier, men som i hovedsak vektlegger innhold. «Mitchell drives av drømmer om paradis mot et historisk bakteppe. Bildene hans fremmer et visuell narrativ om skjønnhet, stil, utopi og landskapet som utvider visjoner om black life og viser hvordan portretter kan være forankret i fortiden samtidig som de fremkaller forestilte fremtider» (min oversettelse av introduksjonsteksten).

Tyler Mitchells bilder er tilsynelatende rotete og tilfeldig hengt opp. Det er åpenbart en mening bak det også selv om det er umulig å forstå.

Vel, jeg ble ikke særlig klokere av ovenstående veiledning og jeg ble fort ferdig med Mitchells utstilling. Jeg synes den er rett fram drepende kjedelig. Målt mot Tylers «innhold» blir vel Weston bare en flink håndverker uten dypere innhold. Hans arbeider er fundert på fotografiets premisser, mens Mitchell og en rekke andre av hans samtidskolleger er så opptatt av innhold at det fotografisk særegne og det fotografiske håndverket blir underordnet og tildels uviktig. Å påpeke håndverksmessig slurv i samtidsfotografiet er visst bare dumt, budskapet er det som betyr noe.

Klassisk Edward Weston.

Jeg har tidligere hatt litt vansker med fullt ut å verdsette klassiske fotografer som for eksempel Ansel Adams, Paul Strand, Minor White – og Weston. Deres bilder er først og fremst beskrivende, uten «dypere» innhold som samtidskunsten etterstreber og ikke kan få nok av. I så måte er Cecilie Nissens refleksjoner nyttige for å forstå et bredere spekter av også fotografiets kvaliteter.

Det er til enhver tid over 300 kunstnere som residerer på Cité des Arts i Paris. En har et prosjekt hvor hen henger opp opp ark med forskjellige påstander om Paris, med farget tape som en del av uttrykket. Dette er kunst som kjeder meg. Det bringer meg ikke «til ny erkjennelse, eller til randen av ny erkjennelse» – slik kunst bør gjøre.