Lys er abstrakt for meg. Jeg vet godt at det kan forklares med fysikk, men jeg fatter ikke helt hva det er allikevel. En kineser oppdaget for 6000 år siden at når lyset passerer gjennom et bittelite hull, dannes et bilde.

Aristoteles beskrev det samme fenomenet rundt år 330 f.Kr., men han hadde ingen forklaring på det. Du kan selv studere det på en fin sommerdag: Når sollyset faller gjennom det tette løvverket i et tre, vil mange av åpningene som solstrålene passerer naturlig ha form av små runde hull. Mange små bilder av solskiven blir da projisert på bakken. Akkurat dette fenomenet ble så vidt vi vet observert for første gang under en solformørkelse.

Naturen har altså skapt sine egne, flyktige bilder lenge før mennesket hugget figurer i svabergene, før minoerne malte sine fresker i palassene på Knossos, før Tiedemann og Gude malte folk i robåt - og lenge før fotografiet ble oppfunnet. Før vi tok bilder med mobiltelefonen.

Den italienske fysikeren Francesco Grimaldi påviste i 1665 hvordan lys brytes når det streifer kanten av et lite hull - et fenomen som heller ikke han fullt ut kunne forklare, men som han kalte diffraksjon. Diffraksjon er altså det eldste fenomenet vi kjenner hvor lyset danner et bilde. Bildet kan fotograferes med en svart boks med et bittelite hull, et pinhole-kamera du enkelt kan bygge selv. Jeg har selv fotografert mye med et hjemmelaget pinhole-kamera, og får tidløse, duse bilder med en nesten eventyraktig stemning. Jeg blir mye mer fascinert enn klok på at det virkelig går an å fotografere med en pappeske, fordi jeg altså ikke skjønner så mye av det, egentlig. Men det gjorde ikke Aristoteles heller.

Med hullkamera ved Svartisen, Nordland